Konkret poesi
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Konkret poesi (av latin: concretum, «det sammenvokste», «det sansbare») eller konkretisme er en retning innafor lyrikken der det typografiske arrangementet er like viktig for helhetsopplevelsen av diktet som de lydlige effektene og ordenes betydningsinnhold.
Termen ble lansert på 1950-tallet. I Brasil danna det seg ei gruppe av poeter som i 1958 publiserte et manifest for en konkret poesi, med Augusto de Campos som en av forgrunnsfigurene. Hovedbudskapet i manifestet er å gjøre ordene til en del av et visuelt verk, og dermed gi dem et egenliv som frigjør dem fra det å bare være meningsbærere.
Sjøl om termen er ny, er ideen om å bruke typografi for å gi et dikt et ekstra tilskudd av mening gammel. Mest kjent er den franske poeten Guillaume Apollinaires Calligrammes fra tidlig på 1900-tallet, som fikk følge av flere andre dadaister. Seinere har diktere som E.E. Cummings og Ezra Pound eksperimentert med typografien. Velkjent er også musas fortelling («tale») i Alice i eventyrland, som er forma som en hale («tail»).
En annen form for konkretisme er den som legger avgjørende vekt på diktets auditive (lydlige) side. Dette er dikt som primært må høres. En pioner innafor denne formen for poesi var den tyske dadaisten Kurt Schwitters, som tidlig i forrige århundre framførte sine nonsensdikt med ekstrem stemmebruk, og som også eksperimenterte med nye opptaksteknikker.
Kinetisk poesi er en utvikling av konkretisme som utnytter elektroniske medier. Poetikon.no er et nettsted av norske Morten Skogly med eksempler på kinetisk poesi, hvor ord og bokstaver er animerte. AfsnitP har danske eksempler på og omtaler av kinetisk poesi. Det visuelle er viktig i mye elektronisk litteratur.
Jan Erik Vold er den som først og fremst har innført konkret poesi i norsk litteratur. Hans debutsamling mellom speil og speil inneholder mange eksempler på figurdikt.
Konkret poesi kan også mer allment stå for en type poesi som domineres av konkrete bilder og ikke av abstrakte begreper.
