Jules Raymond Mazarin
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jules Raymond Mazarin, opprinnelig Giulio Raimondo Mazzarino (født 14. juli 1602 i Pescina i Abruzzene i Italia, død 9. mars 1661 på slottet Vincennes i Frankrike) var en ledende statsmenn i Frankrike, og en av Den katolske kirkes kardinaler.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn, tidlig karriere
Giulio Raimondo Mazzarino ble født i de italienske Abruzzene, og var sønn av Pietro Mazzarino fra Palermo på Sicilia og Ortensia Buffalini. Hans far var majordomo hos Colonnaslekten i Roma.
Han var bror til kardinal Michel Mazarin O.P. (kreert i 1647), og nevø til pater Giulio Mazarini S.J..
Giulio Raimondo Mazzarino fikk sin utdannelse ved Collegio Romano i Roma, ved universitet Alcalá de Henares ved Madrid i Spania 1619-1621. Han tok doktorgrad i kirkerett og borgerlig rett (utroque iure) i 1628.
Han ble god venn til den fremtidige kardinal Girolamo Colonna som ledsaget ham til Madrid i 1619. Da faren ble anklaget for drap, vendte han tilbake til Roma for å forsvare ham.
Han ble kaptein i den pavelige hær og kjempet i den valtellinske krig 1625-1626 og senere i den mantovanske arvefølgekrig 1628-1630. Under disse årene ble han venn av Giulio Sachetti, kommisær for den pavelige hær og senere utnevnt til kardinal.
[rediger] Veien til Frankrike
Hans fremforhandling av en våpenhvile mellom Frankrike, Spania og Savoia den 26. oktober 1630, der han favoriserte den franske side, gjorde ham populær hos den franske statminister og kardinal Richelieu.
Senere ble Mazarini visesommista i kardinal Francesco Barberinis hoff. Han ble tilknyttet den pavelige legasjon i Avignon i 1632, og ble gitt tittelen kannik ved Lateranbasilikaen den 8. mai 1632. Flere kurietitler og -utbnevnelser fulgte: Apostolisk protonotar (17. november 1632) og referendar ved tribunalene tilknyttet Den apostoliske signatura (8. mars 1633).
I 1634 ble han visedelegat i Avignon, og senere samme år ekstraordinær nuntius i Frankrike. Men Spania klaget i Roma over hans støtte til kardinal Richelieus politikk, hvorpå pave Urban VIII fjernet ham fra nuntieposten den 17. januar 1636.
Mazarini dro da fra Avignon til Paris og stilte seg til Richelieus disposisjon. Han ble fransk borger i april 1639, og den 3. januar 1640 etablerte han seg varig i Paris. Der fikk han i oppdrag å undertegne en hemmelig pakt med Tommaso av Savoia mot slutten av samme år.
[rediger] Kardinalsutnevnelsen
Kardinal Richelieu bad i 1641 om at Mazarin, som han nå var kjent som, skulle utnevnes til kardinal. Opprinnelig hadde Richelieu i den franske konges navn bedt paven om å kardinalsutnevne pater François de Leclerc du Tremblay O.F.M.Cap. (kjent som Père Joseph). Men etter at han døde i desember 1638 fremstod Mazarin som en passende kandidat for franskmennene.
Han ble så kreert til kardinal den 16. desember 1641 av pave Urban VIII.
[rediger] Frankrikes mektigste mann
Kardinal Richelieu døde den 4. desember 1642, og på sitt dødsleie anbefalte han kardinal Mazarin overfor kong Ludvig XIII av Frankrike. Etter kong Ludvigs død den 14. mai 1643 ble han medlem av regjeringsrådet, og dronning Anne av Østerrike, moren til den mindreårige kong Ludvig XIV, gjorde ham de facto til regjeringssjef.
- Forholdet mellom kardinal Mazarin og dronning Anne av Østerrike er gåtefullt. Hun var svært betatt av Mazarin, og noen historikere har hevdet at de to var hemmelig gift - noe andre avviser.
Mazarin fortsatte Richelieus antihabsburgske politikk, og la grunnlaget for Ludvig XIVs ekspansjonisme. Seirene ved Condé og Turenne bragte franskmennene til forhandlingsbordet ved avslutningen av Trettiårskrigen med traktaten i Münster og traktaten i Osnabrück (Freden i Westfalen). Her var Mazarins politikk mer fransk enn katolsk. Han fikk bragt Alsace (men ikke Strasbourg) inn under Frankrike, han fikk på plass protestantiske fyrster i tyske sekulariserte tidligere katolske fyrstebispedømmer og abbedier som gjenytelse og takk for deres politiske opposisjon mot Østerrike. I 1658 organiserte han Rhinforbundet, som skulle være en bremsesten for østerriksk ekspansjon i Sentraleuropa. I 1659 sluttet han fred med det habsburgske Spania med Pyreneerfreden, som innbragte Frankrike nye territorier i sør (Roussillon, Cerdagne) og i nord (deler av de spanske Nederlandene).
I forhold til protestantismen på hjemmebanen førte Mazarin en løfte- og forhalingspolitikk. Slik fikk han ridd av for eksempel en væpnede Ardèche-oppstanden (1653) og forhindret at hugenottene bevæpnet seg. I seks år trodde de at de var på nippet til å få innfridd den beskyttelse de var blitt locvet ved Ediktet i Nantes, men til slutt oppnådde de ingen ting.
I 1644 ble spanjolenes yndling, kardinal Giovanni Battista Pamphili, valgt til pave (Innocens X). Frankrike hadde en hevdvunnen rett til å nedlegge veto mot uønskede kandidater ved pavevalg, men kardinal Mazarin hadde ikke rukket frem i tide til pavevalget i Roma. Det var stadig friksjon mellom Innocens og Mazarin. Mazarin beskyttet de to Barberinikardinalene Francesco og Antonio Barberini, nevøene av den avdøde pave. Han lot dem ta tilflukt i Frankrike da det ble iverksatt etterforskninger mot dem i Roma. Bullen som paven rettet mot dem fikk han parlamentet i Paris til å erklære for ugyldig. Frankrike raslet med sabelen og lot som det forberedte innmarsj i det pavelige Avignon, og Innocens gav etter.
Mazarin var en motstander av jansenismen, skjønt snarere av politiske enn av teologiske grunner. På sitt dødsleie advarte han den unge Ludvig XIV om "ikke å tåle den jansenistiske sekt, ikke en gang deres navn."
Strid om kardinalens politikk sammen og kongemaktens svakhet førte til to borgerkriger, kjent under betegnelsen la Fronde (1648-52). To ganger, i 1651 og 1652, måtte han fly landet. De mange krenkende og satiriske pamfletter kalt mazarinader som ble offentliggjort mot ham påpekte gjerne hans italienske opphav. I tillegg var det motstand mot den tiltagende absoluttisme (som hadde vokst frem fra Richelieus tid) og den økende skattlegging. Mazarins nærmeste støtter på denne tid var, ved siden av dronningmoren, prinsen av Condé, hertugen av Orléans, kardinal de Retz og mademoiselle Anna Maria di Montpensier.
Mazarin ble nominert til biskop av Metz av kong Ludvig XIV i november 1653, men fratrådte i 1658. Utnevnelsen var aldri blitt approbert av pavestolen.
