Jan Hus
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jan Hus (tysk Johannes Huss) (født ca. 1369 i Husinec i Bøhmen i dagens Tsjekkia, død 6. juli 1415 i Konstanz i dagens Tyskland) var en bøhmisk religiøs tenker og reformator. Han satte igang en religiøs bevegelse basert på ideene til John Wycliffe. Hans tilhengere ble kalt husittene. Den katolske kirke tolererte ikke den form for kjetteri, så han ble ekskommunisert i 1411, dømt av konsilet i Konstanz, og brent på bålet den 6. juli 1415 i Konstanz i Tyskland.
Jan Hus' henrettelse var en katalysator for den protestantiske bevegelsen. Hans omfattende skrifter setter ham i en særstilling i den tsjekkiske litteraturhistorien. Han stod også bak innførelsen av diakritiske tegn i det tsjekkiske språket. I dag kan en statue av Jan Hus bli sett på det gamle torget i Praha, Staroměstské náměstí.
Jan Hus-dagen (Den upálení mistra Jana Husa) den 6. juli, jubileumsdagen for henrettelsen av Jan Hus, er en offentlig helligdag i Tsjekkia.
Innhold |
[rediger] John Wycliffe som mentor
Etter at kong Wenzel av Bøhmens søster, Anne, giftet seg med Richard II av England i 1382, ble de filosofiske verkene til Wycliffe kjent i Bøhmen. Som student, hadde Hus blitt oppmerksom og interessert i disse verkene, spesielt skriftene om filosofisk realisme. Hus' vei mot geistlige reformer startet da han ble kjent med Wycliffes teologiske verk. Den såkalte Husismen på begynnelsen av 1400-tallet var ikke noe annet en Wycliffisme overført til bøhmisk jord.
De teologiske skriftene til Wycliffe spredte seg omfattende i Bøhmen. De hadde blitt ført over fra England i 1401, 1402, av Jerome av Praha, og Hus var sterkt berørt av dem. Universitetet ble dannet som en følge av fremkomsten av de nye doktrinene, og forbød i 1403 diskusjoner rundt de 45 tesene i Wycliffes verk.
Under erkebiskop Zbyněk Zajíc (fra 1403), klarte Hus å opparbeide seg et godt rykte. I 1405 var han aktiv som taler i kirkemøter, men biskopen ble tvunget til å avsette Hus på grunn av hans angrep på geistligheten.
[rediger] Pavelig splittelse
Utviklingen av betingelsene ved universitetet i Praha var i stort grad avhengig av spørsmålet rundt den pavelige splittelsen. Kong Wenceslaus, som var på nippen til å tilrive seg all makt, men som ble til dels hindret av pave Gregor XII, nektet å slutte seg til sistnevnte, og beordret sine geistlige til å utøve nøytralitet mot begge pavene. Kongen forventet også at universitetet skulle gjøre det samme. Erkebiskopen forble trofast til Gregor, og ved universitetet var det bare den bøhmiske nasjon, med Hus som sin talsmann, som holdt seg nøytrale. Forbitret av denne holdningen inngikk kong Wenzel, med støtte fra Hus og andre bøhmiske ledere, en forordning der det ble innvilget tre stemmer til den bøhmiske nasjon ved alle bestemmelser ved universitetet, de utenlandske nasjonene, spesielt Tyskland, fikk en stemme. Som en konsekvens av dette forlot mange tyske doktorer, lærere og studenter universitetet, og dannet universitetet i Leipzig. På denne måten mistet Praha sin internasjonale rolle og ble kun et tsjekkisk universitet med rundt 1000 studenter og Jan Hus som den første rektor.
[rediger] Brudd med den katolske kirken
Universitetet i Praha skulle spille en stor rolle i utviklingen som kom til å skje i Bøhmen. Hus prøvde å spre sin lære utover hele Bøhmen og videre utover i Europa. Erkebiskopen, som tidligere hadde støttet Hus, begynte å skjønne at bevegelsen som Hus hadde satt i gang var en trussel mot makta til kirkehierarkiet. Erkebiskopen sluttet seg derfor til paven som Pisa-konsilet hadde satt inn, Alexander V. I 1410 ble 200 wyclifske skrifter brent utenfor erkebiskoppalasset i Praha. Preknene som Hus holdt i Betlehemskapellet ble også forbudt, da han likevel fortsatte med preknene ble han bannlyst. Dette førte til store opptøyer i Praha; folk demonstrerte mot avgjørelsen og støttet Hus.
I 1412 ble det et fullstendig brudd med paven da Hus for første gang kritiserte pavelig avlatshandel i Bøhmen. I denne striden gikk Hus for første gang åpenbart mot selve autoriteten til paven. Dette bruddet mot den katolske kirka førte også til et brudd i den husittiske bevegelsen; for det teologiske fakultetet ved universitetet holdt fast ved paven. Tre menn som hadde kalt avlaten for et bedrag ble halshugd, studentene i Praha tok vare på likene deres og gjorde de til martyrer.
[rediger] Tractus de Ecclesia
Tilstandene i Bøhmen fikk nå en revolusjonær karakter. Paven bannlyste Hus og alle hans tilhengere og beordret at Betlehemskapellet skulle rives, men da de tyske borgerne i Praha prøvde å gjøre dette, ble de drevet bort med makt av husittene. Kong Wenzel fryktet den revolusjonære kraften som lå i Hus og hans bevegelse, så han fikk Hus til å flytte til slottet Kozi hradek. Rundt dette slottet voks senere husittbyen Tabor frem. Det var her Hus skrev sitt hovedverk, «Tractus de Ecclesia». I det utformet han sin kirketeori, han sluttet seg til Wycliffe og skriver at kirka er samfunnet av de som er predestinerte til evig lykke. Det var dette begrepet om predestinasjonslæren som i særlig grad skilte Hus fra den katolske kirken.
[rediger] Konsilet i Konztanz
I sine siste år var Hus opptatt av å spre sin lære over hele den kristne verden. Noe som kan være grunnen til at han møtte opp på konsilet i Konstanz, til tross for at han ble advart av sine venner. Men Hus stolte på sine agitatoriske evner og mente at hans tanker skulle vinne oppslutning på konsilet.
Hus ble arrestert da kom til Konstanz. Den tysk-romerske keiseren Sigismund gjorde en del forsøk på å få satt Hus fri, han fikk bla. gjennom at Hus skulle få forsvare seg offentlig for konsilet i tre dager, men Sigismund fant fort ut at Hus var en hindring for arbeidet som skulle gjøres på konsilet. Sigismund bad derfor om at Hus ikke skulle bli satt fri før han hadde tatt tilbake alle sine lærdommer. Ut av dette ble det igangsatt en omfattende kjetterprosess, som endte med at Hus ble overlatt til verdslig makt og brent på bålet 6. juli, 1415.
[rediger] Følgene av Hus' død
Reformbevegelsen i Bøhmen levde videre til tross for Hus' død. Straks etter han hadde forlatt Bøhmen, satte en magister ved universitetet i Praha frem forslaget om at også lekfolket skulle få både brød og vin ved nattverden. Noe som straks fikk stor tilslutning. Reformbevegelsen fikk på denne måten et symbol og kunne bruke det som slagord i striden mot den offisielle kirka. Kravet om altervin til lekfolket hadde dessuten mye større slagkraft hos folket enn det filosofien til Wycliffe hadde.
Både kong Wenzel og dronning Sofia viste åpenlyst sin indignasjon over henrettelsen av Hus. I et møte med adelsmenn fra Bøhmen og Mahren, dannet de en konføderasjon, som lovte å ikke adlyde konsilet, og paven skulle de bare lyde dersom han kun inrettet seg etter bibelen. I 1417 kunngjorde universitetet i Praha at Hus var en martyr, og at kommunion sub utroque specie(både med brød og vin) var det eneste rette. Bøhmen var nå i praksis løst fra den katolske kirken, et skille som skulle vare i 200 år.
Selv om folket, adelen og kongehuset var enige i splittelsen med den katolske kirken, skulle det bli uenigheter innenfor reformpartiet. Kravene som reformpartiet hadde satt opp var: Bibelen som eneste religiøse autoritet, altervin til lekfolk, gudstjeneste på tsjekkisk. Denne gruppen ble kalt ultraquistene eller kalixtinerne, etter kravet om kalken til lekfolket. De var mindre revolusjonære da de ville holde fast på de tradisjonelle kirkelige institusjonene, og ønsket ikke å skape en ny kirkeorganisasjon.
[rediger] Taboritene
I den store delen av befolkningen, og hos noen adelsmenn, voks det frem en mer ytterliggående gruppe, disse ble kalt taboriter etter byen Tabor. De var i høy grad nasjonalister og ville rydde alt som var tysk ut av Bøhmen. På det religiøse plan var de sterkt inspirert av Wycliffes idèer, og gikk til tider videre enn det Hus hadde gjort. De forkastet alt innen kirka som ikke var påbudt i Bibelen, som kultus av det hellige, faste, avlat og skriftemål. De var i mot et skille mellom prester og lekfolk, og de krevde at de geistlige skulle leve i fattigdom. Gjennomførelsen av den radikale kristne omveltningen til taboritene skulle skje på et revolusjonært vis. Som herrens menn skulle de med våpenmakt gjennomføre en nyskapning av samfunnet. Forbildene deres var heltene i det gamle testamentet som førte krig til Guds ære. Taboritene kom med disse nye innslagene til å bli selve kjerene i den tsjekkiske reformbevegelsen.
[rediger] Referanser
- Lars Hamre Stat og kyrkje i seinmiddelalderen - nokre hovudliner 1973
