Huntingtons sykdom
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| ICD-10 kode: | G10 |
|---|---|
| ICD-9 kode: | 333.4 |
| DiseasesDB | 6060 |
Huntingtons sykdom eller Huntingtons chorea eller Setesdalsrykkja eller arvelig Sanktveitsdans er en arvelig sykdom som kjennetegnes av unormale kroppsbevegelser som kalles chorea, og demens.
Huntingtons sykdom debuterer oftest i 30-40 års alder, men det varierer betydelig. Forekomst er i de fleste europeiske folkegrupper anslått til 4-8 per 100.000. I Norge finnes således 180-360 personer med Huntingtons sykdom.[1]
Innhold |
[rediger] Historikk
Sykdommen ble første gang beskrevet i 1860 i Setesdal av den norske distriktslegen Johan Christian Lund. Trolig var sykdommen vanligere i Setesdal enn andre steder, på grunn av isolasjon med tilhørende tendens til større grad av innavl.[trenger referanse] Sykdommen kalles derfor i Norge noen ganger for Setesdalsrykkja eller rykkja. George Huntington beskrev sykdommen systematisk i 1872, og sykdommen er derfor oppkalt etter ham.
[rediger] Genetikk
Genet som forårsaker sykdommen (et av de første gener som ble relatert til en sykdom), befinner seg på kromosom 4. Huntingtons sykdom er en arvelig autosomal dominant sykdom. Foreldre med sykdommen har 50% risiko for å føre genet videre til hvert barn.
Produktet fra dette genet er et cytoplasmisk protein som kalles huntingtin, og dette har en vekt på 350 kDa. Huntingtin brytes ikke ned i cellene, og aggregeres derfor i nevronene og fører til celledød, og av en ukjent mekanisme særlig i frontallappene og basalgangliene (hovedsakelig i nucleus caudatus). Huntingtin har en karakteristisk sekvens på mellom 11 og 24 glutamin (CAG aminosyresekvens) i normalvarianten (villtypen). Den muterte varianten som forårsaker sykdom har vanligvis mer enn 37 i sekvensen. Sykdommens alvorlighetsgrad er proporsjonal med antallet CAG-repetisjoner.
Teoriene om hvordan mutasjonen fører til sykdom er spekulative og peker i mange retninger, men forskere har identifisert mange spesifikke subcellulære abnormaliteter som er assosiert med det muterte proteinet, i tillegg til de uvanlige egenskapene proteinet har in vitro. Et eksempel er en oppdagelse gjort av Max Perutz i 2001, hvor det ble oppdaget at glutaminrestene danner en nanotube1 in vitro, og at den muterte formen i prinsippet er lang nok til å punktere cellemembraner.
[rediger] Diagnostikk
Symptomer på Huntingtons sykdom vises tidligere desto mer glutamin en person har i det muterte huntingtin-proteinet. Mutasjonene tiltar for hver generasjon genet føres videre, noe som fører til stadig tidligere sykdomsdebut i følgende generasjoner. Likevel er det en nedre grense for hvor tidlig sykdommen debuterer, ettersom barn med symptomer i barndommen tenderer til ikke å få egne barn senere i livet. Det er vanlig at pasienter med Huntingtons sykdom starter å vise symptomer i alderen 30-40 år. Symptomene inkluderer tap av kognitive evner, endringer i personlighet, raske rykninger i ansikt og kropp (dvs. chorea) og ustødig bevegelse. Diagnosen gis på bakgrunn av nevrologiske funn og konstatert tap av celler, spesielt i nucleus caudatus, som kan oppdages etter kraniell undersøkelse med CT eller MRI.
[rediger] Patologi
Degenerasjon av caudatus og putamen (striatum) kan ses. Det er også nevronalt tap og astrogliose, i tillegg til tap av medium spiny neurons, et GABAerg resultat. Intranukleære dråper som farger for ubiquitin og huntingtin kan ses, i tillegg til huntingtin i kortikale neuritter. Genetisk sett er huntingtin plassert på kromosom 4, i likhet med CAG-repetisjonene. Man mistenker at kryssbinding av huntingtin fører til aggregater som er toksiske, og kan føre til dysfunksjon i proteosom-systemet. Denne mitokondrielle dysfunksjonen kan føre til excitotoksisitet og oksidativt stress.
Sammenhengen mellom CAG-repetisjonene (huntingtin) og mitokondriell svikt er likevel uklar. Det er indikasjoner på at aggregatene kan binde kritiske enzymer som er involvert i energimetabolismen.
De ufrivillige bevegelsene som kjennetegner Huntingtons kan forklares med at basalgangliene, som vanligvis skal regulere hvilke bevegelsesimpulser som skal få slippe gjennom fra hjernebarken til muskelnervecellene, ikke er strenge nok i hvilke impulser de slipper igjennom:
[rediger] Behandling og forebyggelse
Antagonister til dopamin-reseptorer kan ha en begrenset virkning for å lindre symptomer, det finnes imidlertid ingen effektiv behandling for sykdommen.
I 2004 ble det oppdaget at et sukker-molekyl (trehalose) kan hemme symptomer hos gen-modifiserte mus, dette gir håp for en effektiv behandling i fremtiden.
[rediger] Etiske aspekter
I motsetning til mange andre arvelige sykdommer, så er allelene som forårsaker Huntingtons sykdom dominant -- hvilket innebærer at dersom en av foreldrene har sykdommen, er det 50% sannsynlighet for at avkommene arver mutasjonen -- og de muterte allelene gir dødelig utfall for alle individene som arver dem. Gentester kan identifisere disse individene selv før symptomene viser seg.
Med tanke på sykdommens utsikter, reiser Huntingtons sykdom mange viktige spørsmål om bioetikk. Bærerne av sykdommen må gjøre seg opp en mening om de skal ha barn eller ikke. Barn av bærere må bestemme seg for om de selv ønsker en gentest av seg selv, tross fraværet av en kur mot sykdommen og et mulig tap av helseforsikringer som et resultat. Veiledning anbefales for familiemedlemmer, for å gå gjennom fordeler og ulemper ved en slik testing.
Det er i Norge nå åpnet for preimplantasjonsdiagnostikk for å kunne sikre at man ikke fører sykdommen videre til sine barn om man selv har fått diagnosen.
[rediger] Referanser
- ^ Huntingtons sykdom. Pasienthåndboka.no. Besøkt 21. august 2007.
- Neural Diseases Lecture Handout: Oct, 28th, 2004. Dr. Norenberg, University of Miami
- I romanen Lørdag gir den britiske forfatteren Ian McEwan en inngående skjønnlitterær beskrivelse av sykdommen.
1. Proceedings, Volume 99, 5591-5596
