Harald Gråfell
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Harald II Konge av Norge |
|
 Gunnhild egger Eirikssønnene. (C. Krohg) |
|
| Navn: | Harald Eiriksson Gråfell |
|---|---|
| Regjeringstid: | ca. 961 - 970 |
| Født: | ca 935 |
| Død: | ca. 970, Hals ved Limfjorden |
| Foreldre: | Eirik Blodøks og Gunnhild Gormsdatter |
| Ektefelle(r): | Ingen kjent |
| Barn: | Ingen kjent |
Harald II (Eiriksson) Gråfell (Haraldr gráfeldr) var Norges konge ca. år 961 – 970.
Han var sønn av Eirik Blodøks og Gunnhild Gormsdatter, og vokste delvis opp i England hvor Eirik var underkonge, og delvis hos sin morbror, danskekongen Harald Blåtann. Harald Blåtann gjorde gjennom en årrekke krav på det norske kongedømmet, og brukte Harald og de fem[1] andre Eirikssønnene som sitt redskap. Tre ganger utrustet han dem med store militære styrker og sendte dem mot Håkon den gode. Alle tre gangene ble de slått, men i det siste slaget ved Fitjar i 961, ble Håkon dødelig såret. Dermed var Harald Blåtanns plan oppfylt, for Håkon hadde ingen arving som kunne overta kongeverdigheten, og Eirikssønnene sto først i arverekkefølgen. Harald var den eldste, og kunne overta selve kongenavnet.
I 961 reiste Harald Blåtann til Norge, og Harald Eiriksson erklærte seg som hans skattekonge. Dermed fikk danekongen overherredømme over landet fra Møre til grensen mot Grenland. Fra før var østlandskongene Gudrød Bjørnsson og Trygve Olavsson hans skattekonger. Harald Blåtann kunne reise fornøyd hjem og la hugge inn en tilføyelse på innskriften på Jellingsteinen: «... den Harald som vant seg hele Danmark og Norge ...». Og like etter dette klarte Eirikssønnene å ta livet av Sigurd ladejarl. Sønnen hans, Håkon Sigurdssøn, flyktet fra landet. Harald Eiriksson tok dermed makten over hele landet opp til og med Hålogaland, og han er den første som nevnes som Noregs kunungr, det skjer i skalden Geir Glumrasons minneord Gráfeldardrápa.
Dette at kongen kontrollerte hele den norske kystlinjen var en viktig milepæl i rikssamlingen. Tidligere, under Harald Hårfagre og Håkon den gode, hersket kongen bare som overherre for jarlene på Møre og Lade. For første gang hadde altså kongen selv fullstendig kontroll over handelsruten langs norskekysten. Dette var etter alt å dømme selve beveggrunnen for Harald Blåtann til å engasjere seg med Norge. Handelen med nordområdene var svært viktig, og ga vesentlige inntekter. Herfra kom blant annet støttenner av hvalross, som var et utsøkt og utrolig kostbart råstoff som elfenben. Hvalrosshud skåret i reimer og tvunnet ga dessuten det kraftigste tauverk som kunne skaffes før stålvaieren ble oppfunnet. Pelsverk var svært populært som statussymbol i Europa, og vinterskinnet av dyra i nord var det beste, samtidig som den hvite pelsen ble oppfattet som eksotisk. Det er nettopp på denne tiden at den fineste og mest kostbare varen av dem alle, vinterpelsen av røyskatt, blir så høyt verdsatt at det blir et kongelig privilegium å bære hermelinskappe. Også den grå vinterpelsen av ekorn, som trolig har gikk Harald hans tilnavn[2], ble langt opp i middelalderen priset svært høyt. Den såkalte «finneskatten», eller eneretten til å handle med Finnmarken, hadde ligget til Ladejarlen, nå ble den lagt til kongen. Og den ble betalt nettopp i skinn.
Historien om Kong Haralds reiser mot nord regnes som dokumentert i Gráfeldardrápa. Man har tolket denne som at kongen selv i Nord-Norge, og videre inn til Kvitsjøen, helt inn til munningen av Dvina[3], på en handelsekspedisjon ca. 965. Fra dette tidspunktet må vi regne med at inntektene til Harald økte dramatisk, og han var dermed ikke lenger fullt så økonomisk avhengig av støtte fra Harald Blåtann. Haralds interesse og behov for å være tett alliert med onkelen kan ha avtatt betraktelig.
Sagaene er heretter uklare. Heimskringla forteller om et infløkt nett av intriger, hemmelige allianser og falske avtaler. I kampen for makten i Norge dreper Kong Harald to av sine fettere, Gudrød Bjørnsson og Trygve Olavsson, som begge var Harald Blåtanns skattkonger på Østlandet. Til sist ender det likevel sørgelig for Harald. I 970 fikk han et tilsynelatende ærlig ment bud fra onkelen om å hjelpe til i en krig mot frankerne. I en slik konflikt ville den norske og den danske kongen ha felles interesse. Harald utrustet derfor en sterk hær, han dro til Danmark, men gikk i et nøye planlagt bakhold og ble drept ved Hals i Limfjorden. De gjenlevende brødrene hans rømte etter dette fra landet. Det er ikke kjent at Harald skal ha vært gift eller hadde etterkommere. Ved Harald Gråfells død vant Harald Blåtann igjen makt over Norge, og han satte inn Ladejarlen Håkon Jarl som sin skattekonge.
Harald ble kristen under sin oppvekst i England, og arbeidet ifølge sagaen for kristendommen ved å rive gudehov. [4]
[rediger] Referanser
- ^ Krag fastslår at det neppe var mer enn seks av Eirikssønnene, kanskje bare fem
- ^ Ifølge Heimskringla fikk han tilnavnet under en reise i Hardanger. En islandsk handelsmann hadde mange skinn som han ikke fikk solgt. Harald gikk bort til ham og spurte om han kunne få et skinn av ham, og det fikk han. Snart hadde alle ombord i Haralds skip skinnfeller. Etter dette gikk salget av skinnfeller så bra at halvparten som ville kjøpe skinnfell ikke fikk! Selv om dette er er en underholdende anekdote er den trolig en del av Snorres nedvurdering og bortforklaringer rundt Harald.
- ^ Krag peker på at drápa snakker om en reise i austerveg, og antyder at Dvina / Vina er en kénning for elv generelt, og derved er verken reisen nordover eller tilnavnet forklart.
- ^ Eirikssønnenes saga, kapittel 2
[rediger] Litteratur
- Halvdan Koht. «Harald Graafeld» I: Norsk biografisk leksikon, 1. utg. Bd 5, 1931.
- Claus Krag. «Harald Gråfell» I: Norsk biografisk leksikon, 2. utg. Bd 4, 2001.
 |
Wikikilden: Eirikssønnenes saga – originaltekst |
| Forgjenger: Håkon I den gode |
Konge av Norge |
Etterfølger: Harald Blåtann Håkon Jarl |
