Hammondorgel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Hammondorgelet er et elektromekanisk orgel som ble designet og bygd av Laurens Hammond rundt 1934.

Sentralt i oppbyggingen av instrumentet står den såkalte tonegeneratoren som drives av en elektrisk motor som er synkronisert med elektrisitetsforsyningens nettfrekvens (50 (EU) eller 60 Hz (USA)). Tonegeneratoren består av en rekke såkalte roterende tonehjul som er stålskiver med nær sinusformede mønstre i perifien. En magnet, spole og et filter er knyttet til hvert tonehjul og det elektriske signalet fra hvert enkelt tonehjul kan da sammenlignes med en orgelpipe. Signalene blandes sammen i forhold til registrering og tangentenkombinasjon og forsterkes videre i en relativt avansert rørbasert forsterker. Orgelet produserer en temperert og varm, levende lyd.

De mest kjente modellene, Hammond B3 og C3 kom i 1954, og ble da utvidet med «touch response»-perkusjonssystem og såkalt scanner vibrato, dog var mye av det originale designet fra 1934 beholdt.

Hammondorglet ble opprinnelig solgt til kirker som et billigere alternativ til pipeorgelet, men kom til å bli brukt i jazz, blues og i større grad i rockemusikk (på 60- og 70-tallet) og gospelmusikk. Hammondorglet ble gjerne benyttet i kombinasjon med såkalt Leslie-høyttaler (med roterende horn og basshøyttalerbaffel).

Hammondorglet har befestet sin posisjon i historien og er fremdeles i utstrakt bruk i orkestersammenheng grunnet dets unike lyd. Dette til tross for at siste tonehjulsmodell rullet ut av fabrikken i 1974 og at flere digitale etterligninger har sett dagens lys de siste år.