Gravlund
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
En gravlund eller en leggplass er et område som er satt av til begravelser av avdøde mennesker, ofte i forbindelse med ei kirke. Om det finnes ei kirke der kalles det gjerne en kirkegård.
Innhold |
[rediger] Historie
Fra omkring det 7. århundre var begravelser i Europa for det meste underlagt kirkelig kontroll. Praksis varierte fra land til land, men på kontinentet var det vanligst at likene ble lagt i massegraver hvor de lå inntil bare bena var igjen. Bena ble så tatt opp og lagt i ossuarier, gjerne i muren rundt kirkegården eller, under kirkegulvet, bak kirkens vegger eller i en krypte. Etterhvert utviklet det seg en praksis med individuelle begravelser, primært begrunnet med et ønske om å kunne oppsøke sine kjæres graver.
De tidligste gravlundene i byer lå innenfor bymurene, noe som hadde negative helsemessige virkninger. Allerede i antikkens Roma ble det forbudt med begravelser innenfor bymurene, men i middelalderen begynte man igjen med denne skikken. På grunn av faren for epidemier, og i tillegg plassmangel i store byer, begynte man mange steder å flytte gravlunder ut av byene.
Fra det 19. århundre ble det vanlig med private og offentlige gravlunder som ikke lå i tilknytning til en kirke.
[rediger] Utseende og bruk
Hvordan en gravlund ser ut og blir brukt varierer fra ett land til et annet. I mange land, som i Norge, er gravlunder beplantet og har grønne plener, mens de i andre er preget av mausoleer. De er gjerne klart atskilt fra omkringliggende eiendommer med en mur, gjerde eller hekk.
I land sterkt preget av kristen kultur vigsles gravlunder, også der de ikke ligger i tilknytning til en kirke. Det er ikke uvanlig at deler av gravlunden unntas fra vigslingen, til bruk for personer med en annen tro enn den dominerende. Mange steder finner man også lunder som er tilknyttet en spesiell trosretning, som jødiske, katolske eller protestantiske gravlunder, eller egne seksjoner for personer av en spesiell tro på en større, felles gravlund.
De fleste gravlunder som ikke ligger ved en kirke har et kapell, som i nyere tid kan fungere livssynsnøytralt. Det kan også ligge et krematorium og et bårehus i tilknytning til lunden.
Forholdet til hvor lenge gravene bevares varierer fra et land til et annet. I noen land bevares en grav bare få år før bena tas opp og legges i en familie- eller massegrav. I andre bevares gravene, i prinsippet til evig tid.
I Norge er som regel vanlig fredningstid på en grav 20 år, for folk gravlagt før 1997, 25 år. Man kan så feste graven i opptil 20 år til mot en avgift. De lokale bestemmelsene om fredningstid kan avvike noe fra dette.
