Folkekammeret
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Folkekammeret (tysk: Volkskammer) var parlamentet i DDR. Det eksisterte fra 1949 til 1990. I det meste av sin eksistens var hverken valgene i DDR eller avstemningene i Folkekammeret demokratiske. Grunnloven garanterte kommunistpartiet SED en førerrolle, og selv om andre partier, såkalte «blokkpartier» (eller parodisk: «blokkfløytepartier»), var representert i parlamentet hadde deres representanter ikke mulighet til å føre en annen politikk enn SED. I tillegg var masseorganisasjoner knyttet til SED (f.eks. Freie Deutsche Jugend) representert i parlamentet. Alle medlemmer måtte velges over en liste («nasjonal front») kontrollert av SED, og fordelingen av mandater blant partiene var bestemt på forhånd.
På papiret hadde Folkekammeret mye makt, ved at det utnevnte medlemmene av statsrådet og ministerrådet, og formannen for det nasjonale forsvarsrådet. I virkeligheten lå imidlertid den faktiske makten hos partiet SED. Det sterkeste uttrykket for opposisjon var da fjorten CDU-medlemmer stemte mot og åtte avstod fra å stemme over å liberalisere abortlovgivningen.
Først etter kommunistregimets sammenbrudd ble det 18. mars 1990 holdt et demokratisk valg til Folkekammeret, der den borgerlige Allianz für Deutschland ledet av Lothar de Maizière fikk et stort flertall, som det brukte til å arbeide for en rask tysk gjenforening. Sabine Bergmann-Pohl (CDU) var parlamentets siste og eneste demokratisk valgte president.
Folkekammeret møttes i det meste av sin eksistens fra to til fire ganger årlig. Fra 1976 møttes parlamentet i den nye parlamentsbygningen Palast der Republik. Bygningen blir nå revet.
