Esperantos historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Det internasjonale planspråket Esperanto ble utviklet i løpet av 1870- og 1880-årene av den polske øyelegen L. L. Zamenhof og ble første gang publisert i 1887. Antallet brukere av språket har steget gradvis over tid og selv om språket ikke har fått den store støtten fra regjeringer og internasjonale organisasjoner er det idag det største internasjonale planspråket i verden.

[rediger] En drøm om et språk

Allerede i barndommen drømte Zamenhof om et fellesspråk for alle. Han vokste opp i byen Bialystok i daværende Russland, hvor fem språk ble talt. Dette førte ofte til misforståelser og dårlig kommunikasjon. Han lurte på hva som kunne få folk til å forstå hverandre bedre, og snart ble ideen om et felles språk født. Det skulle ta flere år før han bestemte seg for å realisere barndomsdrømmen om et fellesspråk. I begynnelsen tenkte han på en gjenopplivelse av latin, men etter å ha lært språket skjønte han raskt at det var for vanskelig til å benyttes til internasjonal kommunikasjon. Etter å senere ha lært engelsk, skjønte han at bruken av affikser, forstavelser og etterstavelser, kunne gjøre et språk fleksibelt og holde det nødvendige ordforrådet nede, noe som ville gjøre språket mye enklere og raskere å lære. På gymnaset bestemte han seg for å skape et språk ved hjelp av affikser som kunne bli både fleksibilt og lettlært. Han bestemte seg å ta ordrøttene fra de romanske språkene, med innslag av germanske og slaviske språk. Denne versjonen av esperanto kalles idag proto-esperanto, men er svært forskjellig fra dagens esperanto. Zamenhofs skolekamerater lærte seg raskt språket, og bidrog i byggingen av språket. I 1895 skrev han «Jeg jobbet i seks år med å forbedre språket, selv om det allerede i 1878 så ut til at språket var klart». Da han var klar til å publisere språket, slapp det nemlig ikke gjennom tsarist-sensuren. Skuffet satt han tilbake, men tilbrakte tiden med å oversette verk som Bibelen og Shakespeare. I 1887 publiserte han endelig et hefte kalt Unua Libro med introduksjon til «lingva internacia» under pseudonymet «Doktoro Esperanto».

[rediger] Esperanto under 1900-tallet

Ganske snart etter Zamenhofs noe beskjedne lansering av språket sluttet en gruppe russiske idealister seg til Zamenhof. Den første esperantoforeningen ble opprettet allerede i 1888, i Nürnberg i Tyskland. Esperanto tok over mange av de tidligere forslagene til internasjonale hjelpespråk, inkludert volapyk, som snart kom til å lide en rask nedgang i popularitet etter en svært så lovende start. Esperanto ble med årene et språk som ble både talt og brukt i fag- og skjønnlitteratur i både original og oversatt forfatning. Foruten de russiske esperantistene spilte esperantister i Uppsala og Paris en stor rolle for språkets spredning og utvikling. Zamenhofs datter, Lidia Zamenhof, lærte seg raskt farens språk og tok til å reise rundt og holde foredrag og kurs i esperanto. Hun besøkte blant annet Sverige i 1932. Etter noen år fantes det esperantotalende i mange land.

I 1905 ble den første esperanto-verdenskongressen arrangert - La unua Universala Kongreso de Esperanto - i Boulogne i Frankrike. Samme år ble La Fundamento de Esperanto («Esperantos fundament») publisert, en samling av Zamenhofs viktigste skrifter, som ble akseptert av kongressen som den endelige og uforanderlige grunnmuren for språket. Inntil da hadde man sett en del forslag til reformer som ville endre esperantos grunnleggende poenger i grammatikk og ortografi. Majoriteten av esperantobevegelsen foretrakk å gi det nye språket en stabilitet fremfor å fortsette en diskusjon om store reformer. Prinsippet var at esperanto nå tilhørte alle språkbrukere og at utviklingen, liksom for andre språk, skulle skje gjennom språkbruken, ikke gjennom Zamenhofs eller noen annen persons dikterte endringer. Dessuten ville man ha et språk nye brukere kunne stole på ville bli som det var, og ikke måtte lære et nytt språk om noen år.[2]

År 1907 inntraff en krise i esperanto-bevegelsen, da en mindre gruppe var misfornøyd med språkets utforming og utformet selv en svært så omfattende reformeringsplan. Da forslaget aldri fikk majoritetens støtte, ble reformer lansert som et uavhengig språk under navnet ido (navnet betyr «avkom» på esperanto). Dette nye språket skapte en splittelse i bevegelsen. En mindre gruppe gikk over til ido, mens de fleste faktisk holdt mer fast på det gamle esperanto enn før. Man mener at det på denne tiden oppstå en slags «nasjonalitetsfølelse» eller forkjærlighet for språket. Siden den gang har aldri noen reform av esperanto fått noe særlig gjennomslag.

De første esperantistene var gjerne intellektuelle. Dette til tross Zamenhof hadde fremmet et språk «for alle, fra alle samfunnsklasser». Kritikerne brukte dette og hevdet at esperanto kun var et riksmannsspråk. På ett punkt hadde de rett, for det var først og fremst de mer velstående som hadde råd til lærebøker og kurs i esperanto i begynnelsen.

Før første verdenskrig hadde esperanto hatt en rask vekst, men da første verdenskrig inntraff ble språket kraftig kastet tilbake. Etter krigen vokste bevegelsen igjen, om enn noe saktere, og det vokste til og med fram en arbeideresperantobevegelse. Sovjetunionen forholdt seg positivt til esperanto, men under den senere delen av 1930-tallet opplevde esperantistene i disse områdene å bli forfulgt, og språket ble forbudt av Nazityskland. Esperantister som fortsatte virksomheten i det skjulte og ble avslørt, ble sendt i konsentrasjonsleirer. Det er ikke kjent hvor mange esperantister som ble deportert til nazistenes leirer. Dette førte til nok et kraftig tilbakefall for esperanto. Etter andre verdenskrig vokste språket sakte.

[rediger] Esperantos suksess

Esperantos suksess i motsetning til andre kunstige språk blir forklart med flere faktorer. Dels inntar esperanto en mellomting mellom de naturlige kunstige språkene og de skjematiske språkene. «De naturlige kunstige språkene» forsøker å ligne naturlige språk mest mulig, men er ikke grammatikalsk eller leksikalsk regelmessige, noe som gjør det vanskeligere å lære for andre enn dem som snakker de imiterte språkene. «Skjemaspråkene» var regelmessige og ganske enkle å lære, men de var vanskelig å forstå i forhold til med nasjonalspråkene. En uskreven regel i lingvistikken sier at «regelmessighet går utover forståelighet». Zamenhof tok hensyn til dette da han konstruerte esperanto. Samtidig som esperanto er regelmessig og følger en skjematisk oppbygning, er ordrøttene og vokabularet hentet fra naturlige språk. Slik skapte han en slags balanse i språket.

En annen viktig årsak til esperantos popularitet er at Zamenhof, opphavsmannen, sa fra seg alle rettigheter til språket og deklarerte det som allemannseie. Tidligere planspråk-oppfinere anså sine språk som sitt eget eie, og var selv i besittelse av alle rettigheter til dem. Zamenhof sa fra seg denne opphavsretten, og dette førte til at esperanto fikk et liv og en livskraft som ingen andre planspråk hadde. Ytterlige en forklaring går ut på at esperanto veldig tidlig ble tilkoblet til en «indre idé», kalt interna ideo på esperanto, noe som innebærer at man tenker seg esperanto som et alles språk ved siden av morsmålet, for å få til økt kommunikasjon og forståelse mellom folk som igjen gir seg resultat i fred og samarbeid. Interna ideo har ført til at et sterkt engasjement har vokst fram blant mange esperantister. Dikter og sanger har blitt skrevet og anvendt ved ulike manifestasjoner for esperanto, der også esperanto-symbolet, en grønn femtagget, er anvendt på flagg og merker.