Eroica
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Eroica er navnet på Ludwig van Beethovens symfoni nummer 3 Op.55 i Ess-dur, første gang oppført i 1804 (privat) og 23. januar 1805 (offentlig). Eroica er heltemodig på italiensk og ble først dedisert Napoleon Bonaparte, men etter at denne lot seg krone til keiser rev Beethoven av tittelsiden i raseri og endret han dedikasjonen For å feire minnet av en stor mann.
[rediger] Bakgrunn
Den opprinnelige inspirasjonen til verket skal ha kommet fra den franske sendemannen i Wien, greve Jean-Baptiste Bernadotte (senere kong Karl XIV Johan av Sverige og Norge), som hadde kontakt med Beethoven ved sitt besøk i byen i 1798 og synes å ha påvirket komponisten til å skrive et verk for å hedre general Bonaparte. I Napoleon så Beethoven en personifisering av de dyder som den gamle romerske republikken representerte. I 1804 viste Beethoven arrangementet for sine venner, hvor han over sitt eget navn hadde skrevet Bounaparte, men da Napoleon utropte seg til keiser 2. desember 1804 rev Beethoven av siden og skrev i stedet Sinfonia Grande på sitt eksemplar, men allikevel med en blyantnotering som sa Geschrieben auf Bonaparte. Til slutt tilegnet Beethoven verket til fyrst Lobkowitz, etter at denne hadde betalt 400 dukater for æren.
[rediger] Satser
Symfonien består av fire satser og har flere originale avvik fra det klassiske mønsteret, for eksempel består den langsomme satsen av en begravelsesmarsj: Marcia Funebre, og menuetten er erstattet med et Scherzo. Videre kan en høre variasjoner på temaet fra balletten Prometheus i finalen.
Satsenes tempo-betegnelser:
- Allegro con brio
- Marcia funebre: Adagio assai
- Scherzo: Allegro vivace
- Finale: Allegro molto
