E. F. B. Horn
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Erik Frederik Barth Horn (født 1829 i Mandal, død 1899 i Oslo) var en norsk teolog og filosof. Han var sønn av Adolph Denis Horn og bror av pedagogen Carl Willoch Ludvig Horn. E.F.B. Horn var far til oberstløytnant Adolf Denis Horn (1865-1947).
Fra 1858 var Horn lærer ved Asker seminar, en stilling han hadde til 1867. I 1875 ble han garnisonsprest ved Karljohansvern garnison og sokneprest i Horten, og i 1882 etterfulgte han Joachim Brink Lund i tilsvarende stilling i Oslo, på Akershus festning, det som het Kristiania garnisonsmenighet. Denne stillingen hadde han til han døde i 1899.
Horn var en populær predikant og vel ansett i vitenskaplige kretser utenom teologien, men da han mente at det var nødvendig med nye former for å dekke en ny tids religiøse behov, ble han ikke vel ansett av pietistene i kirken. Horn mente det var nødvendig med reformer både i kirke og skole. Han skrev en rekke artikler om teologi og filosofi i Aftenposten. Hans hovedverk er Forsoning og Retfærdiggørelse som kom ut i 1875.
[rediger] Bibliografi
- De skjønne kunster i deres forhold til religionen 1868
- Forsoning og Retfærdiggørelse 1875
- Mennesket og moralen 1877
- Guds styring og menneskets frihed 1890
- Tolv forelæsninger over tro og tænkning 1896
- Victor Hellern: E. F. B. Horn - Religionsfilosofen som innleder den nyere tids teologi og forkynnelse i Norge 1965
