Dreyfussaken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Den berømte forsiden av den franske avisen L’Aurore, den 13. januar 1898, hvor forfatteren Émile Zola publiserte et åpent brev til landets president

En tegning tegnet av Caran d'Ache, gitt ut i le Figaro 1898. Øverst står det: «La oss ikke diskutere Dreyfussaken», nederst: «De har diskutert den.»

Dreyfussaken er betegnelsen på prosessen mot den franske offiseren Alfred Dreyfus som var av jødisk herkomst. Han ble anklaget og to ganger dømt for spionasje til fordel for Tyskland, for så å bli benådet og til sist frikjent. Saken splittet det franske samfunnet i mange år på slutten av 1800-tallet.

Dreyfus ble den 15. oktober 1894 arrestert for spionasje. Dernest ble han av en krigsrett den 5. januar 1895 dømt til livsvarig opphold på Djevleøya like utenfor Guyana i Sør-Amerika. Dommen kom på bakgrunn av forfalskede dokumenter, og da høyere offiserer oppdaget dette tok renvaskingen av Dreyfus til. Takket være at mange engasjerte seg på hans vegne, bl.a. forfatteren Émile Zola i sin avisartikkel «J'accuse» (Jeg anklager), fikk Dreyfus etter lang tid oppreisning.

I 1898 ble Dreyfussaken behandlet i kassasjonsretten, som erklærte dommen ugyldig, og oversendte saken til ny behandling i krigsretten. Dreyfus fikk komme hjem fra Djevleøya, men ble i 1899 funnet skyldig i en ny krigsrett. Dette vakte sterke reaksjoner, og han ble nesten umiddelbart benådet av republikkens president, Émile Loubet, og sluppet fri fra fengselet. Umiddelbart etter løslatelsen skrev Dreyfus til presidenten, bekreftet sin uskyld og lovte han ikke ville unne seg rast eller ro før han hadde gjenopprettet sin ære. Først i 1906 ble saken på ny behandlet i kassasjonsretten, som denne gang erklærte den andre dommen i krigsretten ugyldig og Dreyfus uskyldig. Han ble nå gjeninsatt i hæren med rang av skvadronsjef (major). Han ble også tildelt æreslegionen.

På mange måter sto debatten for og mot Dreyfus mellom venstrefløyen som støttet republikken på den ene siden og de konservative på den andre siden. Dreyfus' motstandere var til en viss grad antisemitter som var bekymret for jødiske finansfyrster fikk for stor makt i det franske samfunnet. Interessant nok var også flere mennesker kjent for antisemittiske holdninger, deriblant Émile Zola, på Dreyfus sin side. Dette må forklares ved at forsvar for republikken var viktigere enn eventuelle antisemittiske holdninger.

Édouard Drumont var en fransk antisemitt. Hans bok La France Juive (Det jødiske Frankrike) angrep rollen jøder i Frankrike hadde, og agiterte for å stenge dem ute fra samfunnet. Hans avis «La Libre Parole» hadde samme synspunkt. Drumont tiltrakk seg mange tilhengere. Han nådde sitt høydepunkt under Dreyfussaken, og han var av Dreyfus' mest høylytte motstandere. Drumont kan oppfattes som en av de første som forfektet et fascistisk jødehat, selv om han døde før ideologien var etablert.

Av kjente nordmenn som engasjerte seg sterkt til fordel for Dreyfus var dikteren Bjørnstjerne Bjørnson^[1] og komponisten Edvard Grieg.^[2]