Defibrillator
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
En defibrillator, også kalt hjertestarter, er et medisinsk teknisk hjelpemiddel for kontrollert å avlevere strøm til pasienter med hjertestans eller med rytmeforstyrelser i hjertet (arytmi). Det finnes både interne defibrillatorer og eksterne defibrillatorer.
Atrieflimmer, som er en rask rytme i forkamrene og en uregelmessig rytme i hjertekamrene, kan behandles med planlagt elektrokonvertering, også kalt defibrillering i narkose. Det kan være nødvendig med blodfortynnende tablettbehandling om rytmen har vart lenger enn 48 timer.
Innhold |
[rediger] Bruk av defibrillator
Det trengs ikke legedelegering for bruk av defibrillator. Likevel er det anbefalt at man er opplært i bruken. Ved en akuttsituasjon hvor pasienten er bevisstløs og ikke puster normalt, kan man forsøke å bruke hjertestarteren. Det avhenger at hjertestarteren er av typen halv-automatiske, dvs at maskinen forteller deg hva du skal gjøre.
Nødvendige kvalifikasjoner i bruk av halvautomatisk defibrillator bør etter Helsetilsynets oppfatning sikres gjennom at brukere gis strukturerte opplærings- og vedlikeholdskurs i basal HLR, herunder bruk av halvautomatisk defibrillator. Kursene bør baseres på de til enhver tid gjeldende retningslinjer gitt av Norsk resuscitasjonsråd i samarbeide med Norsk førstehjelpsråd
[rediger] Prinsipper
En defibrillator starter ikke et stanset hjerte slik mange tror. Det en defibrillator kan gjøre er å slå ut en hjerterytme som ikke gir blodsirkulasjon, altså en rytme der hjertet slår, men ikke på riktig måte. For at hjertet skal kunne pumpe blod effektivt må det trekke seg sammen slik at blodet blir presset fra hjertets forkammer og ned i hjertekamrene, og i hjertekamrene fra "inn-ventilen" i og mot "ut-ventilen". Hvis hjertets sammentrekninger er blitt forstyrret, for eksempel av et hjerteinfarkt, kan det lede til signalkaos i hjertets muskelceller som gjør at sammentrekningene blir usystematiske, og hjertet vil skjelve i stedet for å slå. Dette kalles ventrikkelflimmer (VF). En annen problemstilling er at hjertet av forskjellige årsaker kan slå så fort at det ikke rekker å fylle seg med blod før det trekker seg sammen på nytt. Da vil det heller ikke kunne opprettholde blodsirkulasjon. Dette kalles ventrikkeltachychardi (VT). Det er primært i disse to tilfellene at en defibrillator kan hjelpe. Det som skjer er at støtet fra defibrillatoren lader ut den elektriske ladningen i alle hjertets muskelceller samtidig. Målet er at hjertets egen pacemaker, sinusknuten, skal klare å gjenvinne kontrollen og starte opp igjen med en sirkulasjonsgivende sinusrytme.
[rediger] Fare ved bruk av defibrillator
Defibrillatorene gir et strømstøt som er farlig om andre enn pasienten får strømmen igjennom kroppen. Det er viktig at ingen er i kontakt elektrisk med pasienten under sjokket. Skjødesløs behandling av en manuell defibrillator kan forårsake dødsfall hos friske. De nyere defibrillatorene gir ikke støt uten at det registreres en hjerterytme som trenger defibrillering, og er dermed betydelig tryggere.
[rediger] Plassering av elektrodene
Det er vanlig å plassere den ene elektroden nedenfor høyre kraveben, og den andre elektroden nedenfor venstre bryst.
[rediger] Typer defibrillatorer
[rediger] Ekstern defibrillator
[rediger] Manuelle defibrillatorer
DC-sjokket leveres fra en kondensator i den eksterne defibrillatoren og denne må lades opp like før DC-sjokket skal gies. Ved ekstern elektrokonvertering kan kondensatoren lades så høyt som til 7500 Volt. Energimengden som avgies angies i Joule (J; 1 J = 1 WS (wattsekund)), og denne energien avgies i løpet av ca. 5 ms. I det sjokket avgår er det bare kondensatoren i defibrillatoren som er koblet til elektrodene og pasienten, slik at skade på elektronikken i defibrillatoren unngåes.
Defibrillator anvendes alltid ved ventrikkelflimmer. Det er meget viktig å gi DC-sjokket raskest mulig ved bevitnet hjertestans som følge av ventrikkelflimmer, for jo tidligere en gjør det jo større er sjansen for å konvertere arytmien. Nyere forskning visere imidlertid at ved sirkulasjonsstans som har vart i mer enn 5 minutt vil det være gunstig å drive med hjerte-lunge-redning (HLR) en periode først. I den siste tiden har bifasiske defibrilatorer blitt mer vanlig. Dette vil si at maskinen avleverer to sjokk, et i hver retning mellom elektrodene, for å sikre en total utladning av hjertet.
[rediger] Halvautomatiske defibrillatorer
Halvautomatiske defibrillatorer (Eng: Automatic External Defibrillator (AED)) er moderne maskiner som er programmert til å gjenkjenne de to vanligste formene for sjokkbare arytmier, ventrikkelflimmer og ventrikkeltachychardi. Operatøren av disse maskinene trenger ikke være helsepersonell, og delegering utstedes av systemansvarlig lege på bakgrunn av bestått kurs med godkjent NRR-instruktør. Operatøren trenger bare å slå på defibrillatoren, feste elektrodene korrekt på pasientens bryst så vil maskinen analysere hjerterytmen og gi instruksjon om hva som skal gjøres. Hvis maskinen anbefaler støt vil den lade opp kapasitatoren og tale og lyssignal forteller operatøren at maskinen er klar til å avgi støt. Det er operatøren som må trykke på knappen for å avgi støt, dette for å hindre at andre er i kontakt med pasienten når støt avgis, og for å hindre feilindisert støt. De avgir vanligvis 180 Joule, og kan sjelden lades opp til mer enn 2300 Volt.
Slike maskiner blir i økende grad utplassert på hoteller, kjøpesentre, kollektivknutepunkter og lignende, og personell som jobber på de aktuelle stedene kurses i bruken av disse. Håpet er at dette på sikt skal redusere antall brå dødsfall av hjertestans.
[rediger] Helautomatiske defibrillatorer
Helautomatiske hjertestartere både analyserer, lader opp og utløser sjokk helt uten annen brukermedvirkning enn at operatøren må koble på elektroder og slå på apparatet. Det er pr idag ingen kliniske studier som tyder på at slike defibrillatorer er hverken mer eller mindre effektiv enn de halvautomatiske. Det er imidlertid konsensus (Guidelines 2005) om at slike maskiner ikke bør brukes utenfor helsevesenet før ytterligere studier og autorative betenkninger rundt sikkerheten ved disse foreligger. Det er et potensial for at slike defibrillatorer kan sørge for hurtigere avlevering av det første sjokket, men man mister den brukerkontrollen man har med de halvautomatiske.
[rediger] Intern defibrillator (ICD)
For pasienter med hjertesykdom eller medfødd hjertefeil kan det være en løsning å få operert inn en helautomatisk defibrillator. Stadig flere nordmenn får implantert hjertestarter. Defibrillatoren kan sende uunnværlige elektriske støt når hjertet stopper og er en meget effektiv måte å unngå brått dødsfall på.
Defibrillator-boksen, som er litt lengre og tynnere enn en fyrstikkeske, kobles til hjertet via en elektrode i blodåren. Pasienten får lokalbedøvelse under inngrepet, noen ganger full narkose. Inngrepet tar en times tid, og pasienten kan normalt utskrives neste dag. En liten datamaskin i den implanterte boksen analyserer hjerterytmen fortløpende, og er beredt til å gripe inn dersom det er nødvendig.
I tilfelle hjertet løper løpsk (ventrikkeltachycardi), sender den ut et elektrisk støt på ca. 32 joule. Dersom hjertet stopper helt (ventrikkelflimmer), sender den også ut et støt på 32 joule og kan fungere som pacemaker. Hjertets aktivitet og eventuelle inngrep fra defibrillatoren blir hele tiden registrert slik at hjertespesialisten kan lese av dette ved neste konsultasjon.
[rediger] Se også
[rediger] Eksterne lenker
- Norsk Cardiologisk Selskap (NCS)
- Norsk resuscitasjonsråd
- Informasjon om førstehjelp og hjerte-lunge-redning
- ambulanse-norge
- Public Access Defibrillation
