Danelagen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Danelagen (gammelengelsk Dena lagu, «Danenes lov») var et område på de britiske øyer som fra slutten av det 9. århundre fram til normannernes erobring ble styrt av danske (og tildels norske) vikinger.

Grensene ble formalisert i Wedmoretraktaten, som ble inngått etter slaget ved Edington i 878, der Alfred den store av England slo danenes konge Guthrum. De ble gradvis innsnevret fram mot oppløsningen av Danelagen.

[rediger] Historie

I 878 ble Danelagens territorium fastsatt som området nord og øst for den romerske veien Watling Street. Områder i Wessex som hadde blitt erobret ble gitt tilbake til angelsakserne. Det kan også beskrives som området nord for en linje trukket fra London til Mersey.

De viktigste befestede byene var Leicester, Lincoln, Nottingham, Stamford og Derby. Disse ble omtalt under fellesbetegnelsen «De fem festningsbyene» (The Five Boroughs, fra den opprinnelige betydning av borough (burh), «befestet by»).

[rediger] Historie

Fra omkring år 800 foretok vikinger mange angrep lands kysten av de britiske øyer. Disse ble fulgt av immigranter som hadde en kultur som var markert annerledes enn den angelsaksiske. Disse skandinaviske enklavene økte i antall og omfang, og etterhvert ble vikingenes kontroll så omfattende at de kan omtales som kongedømmer.

Danelagen oppstod i slutten af det 9. århundre gjennom en konsolidering av danenes makt i regionen. Den ble formelt etablert i Wedmoretraktaten. For Alfred den store var dette ikke ettergivenhet; tvert om betydde det at det ble etablert et klart definert dansk område at han fikk konsolidert sin egen maktbase og definerte en klar grense som skulle forsvares. Da Guthrum en tid etter å ha blitt slått av Alfred konverterte til kristendommen betydde dette også et drastisk skifte i maktbalansen, ettersom biskoper og presteskap i området i all hovedsak var angelsaksere.

[rediger] Arven etter Danelagen

I det nordlige England og i Øst-Midlands finner man svært mange minner fra Danelagens tid i form av stedsnavn; særlig er endelser som «-by» og «-thorp(e)» klare eksempler.

Gammelengelsk og norrønt var såpass like at man kunne forstå hverandre, og det blandede språket som ble talt i Danelagen spredde seg og førte til at norrøne ord ble tatt inn i det engelske språket, noe det fortsatt er mange spor etter i moderne engelsk, spesielt i de nordøstlige dialektene.

Fire av de fem festningsbyene ble administrasjonsbyer i grevskapene de ligger i; Stamford var den eneste som ikke fikk slik status, antagelig på grunn av nærheten til Rutland som er et særegent område administrasjonsmessig.