Dømmende makt (Norge)
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Dømmende makt utøves av domstolene og hvor Høyesterett er landets øverste domstol. I Norge er den dømmende makt instituert i Grunnloven.
Innhold |
[rediger] Uavhengighet
Det er en tredeling av makten der den dømmende makt tilligger domstolene som frie og uavhengige. Det vil si blant annet si at verken Stortinget, regjeringen eller andre myndigheter kan gripe inn i dømmende virksomhet, eller påvirke domstolenes avgjørelser. Dette er en av de viktigste rettssikkerhetsgarantier i en rettsstat som Norge og andre land i vår kulturkrets.
[rediger] Domsstolene
Tingrettene er lokalisert svært mange steder i Norge og dekker som regel flere kommuner hver. De fleste saker starter for tingretten. I sivile saker er det en fagdommer som avgjør saken, mens i straffesaker er det en fagdommer og to legdommere. Legdommere oppnevnes av kommunestyret hvert fjerde år, og alle over 18 år er i utgangspunktet valgbare.
Lagmannsrettene finnes på flere steder i Norge (Agder, Gulating, Frostating, Borgarting, Eidsivating og Hålogaland). Alle har navn etter gamle historiske rettssteder, eksempelvis sto det gamle Eidsivating ved Eidsvoll kirke. Lagmannsrettene behandler anker over tingrettenes avgjørelser, og er eneste domstol i Norge med jury.
[rediger] Høyesterett
Høyesterett dømmer i siste instans. Høyesterett består av 19 dommere som er utnevnt av Kongen i statsråd. Det er begrenset adgang til å få prøvet sin sak i Høyesterett, og saken må ha betydning for også andre saker for å bli prøvet. Om en anke fra Lagmannsretten skal behandles i Høyesterett avgjøres av et organ som kalles kjæremålsutvalget. Høyesterett har lokaler ved regjeringskvartalet i Oslo.
[rediger] Konvensjonene om menneskerettigheter
Om en persons rettigheter i henhold til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon er krenket, kan man saksøke den norske stat for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Dette kan man gjøre selv om Høyesterett har avsagt dom om spørsmålet. Menneskerettighetserklæringen ble gjort til norsk lov ved lov av 21. mai 1999.
