Chéngzōng-keiseren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Chéngzōng-keiseren ( 成宗 ), eller egentlig Uldjaitu-Timur Khan (født 1265, død 10. februar 1307), var en av keiserne under den mongolske Yuan-dynastiet som på hans tid hersket over Kina og noen tilgrensende områder. Han var barnebarn til sin forgjenger på keisertroen, Kublai Khan, og regjerte mellom 1294 og 1307. Han ihukommes som en mild hersker som unngikk kriger, og som fremmer av Konfucius' lære.

Ved hjelp av feltherren Bayan (død 1295) klarte Timur å hevde seg overfor broren Kamala og på den måten komme til makten. Det var nok en mangel på gode konkurrenter, for Timus var alkoholiker og storeter og led fra år 1300 av vond gikt. Han forsvarte imidlertid kinesiske interesser. Konkurrenten Kamala skal ha hatt en talefeil og likte helst livet på steppene.

Timur ble likevel en bedre keiser enn bestefaren Kublai hadde engstet seg for. Han klarte med en kraftanstrengelse å tøyle sitt alkoholproblem. I 1303 fordrev han 18.473 av sine mandariner fra deres poster fordi de utpinte folket. Men under hans tid ble det en så alvorlig inflasjon at man måtte gå over til nye papirpenger i 1309/10.

Etter Qaidu Khans sammenbrudd og død ble Timur i 1303/04 anerkjent som allhersker over alle de mongolske riker, selv om det på dette tidspunkt var mer en ærestittel - storriket var i realiteten allerede oppsplittet. Også innen Yuan-dynastiet oppstod det spenninger, da stattholderen for Gansu, fyrst Ananda, gikk over til islam med størstedelen av sine militære styrker.

Under hans siste leveår var makten overdratt til regenter, med hans hustru Buluyan i ledelsen.