Blanka av Namur
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Blanka (Blanche) av Namur (død 1363) var svensk og norsk dronning fra 1335, gift med Magnus VII.
Blanka ble født i slottet Namur i det nåværende Belgia som datter av grev Jean Dampierre av Namur og grevinne Marie av Artois, som nedstammet fra kong Ludvig VIII av Frankrike. Man vet ikke når hun ble født, men hun var trolig jevngammel med sin ektemann (født 1316).
Det er ukjent hvordan kong Magnus først fikk kjennskap til Blanka. I juni 1334 reiste han sammen med et følge, fra Sverige til grevskapet Namur for å fri. De forlovet seg, og han vendte tilbake til Sverige høsten 1334. Blanka forlot Namur høsten 1335, og de kongelige giftet seg i oktober eller tidlig i november 1335, muligens på Bohus fästning.
Som morgengave fikk hun Tønsbergs len og Lödöse fögderi med Lindholms slott på Hisingen. Kroningen i juli 1336, fant sannsynligvis sted 22. juli i Storkyrkan i Stockholm.
Samtidige kilder indikerer at Blanka både var vakker og klok. Det finnes ingen samtidige bilder som man med sikkerhet kan si at er av henne. Hennes segl er kjent fra et diplom fra 1346. Seglet viser en kvinne i fotside kjole uten belte, med septer i høyre hånd og krone på hodet.
Hennes da 23 år gamle sønn giftet seg 9. april 1363 med Valdemar Atterdags datter Margrete, og hadde da allerede vært norsk konge i navnet siden 1343/44. Hennes andre sønn, Erik krevde i 1356 samkongedømme i Sverige med sin far. Da Erik døde i 1359 beskylde han moren for å ha forgiftet ham. Blanka bodde i Tønsberg fra 1359 til 1363. Hun døde kort tid etter Håkons bryllup. Dødsårsak og gravsted er ukjent. Foruten de to sønnene som ble konger, hadde hun tre døtre.
Barnevisa "Ride, ride, ranke, hesten heter Blanka", ble skrevet på slutten av 1800-tallet av svensken Hans Henric Hallbäck.
Dronning Blancas vei på Bygdøy i Oslo ble i 1959 er oppkalt etter henne.
