Bevisbyrde

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Bevisbyrde er et rettslig begrep som innebærer ansvar for å føre bevis for en påstand i retten. Dette kalles også bevisføringsplikt.

Bevisbyrde brukes også i en annen betydning nemlig om hvem tvil skal gå utover (tvilsrisikoen). Dersom retten etter en samlet vurdering av alle bevis og indisier som foreligger i saken er i tvil om hvilket faktum som skal legges til grunn, vil dette gå ut over den som har bevisbyrden.

I straffesaker er det påtalemyndigheten som har bevisyrden dvs. både bevisføringsplikten og tvilsrisikoen. For å oppfylle denne slik at tiltalte kan dømmes til straff må det ikke foreligge noen form for rimelig tvil om at vedkommende er skyldig («in dubio pro reo»). Dette er begrunnet i at det er viktigere å unngå at uskyldige blir dømt enn at skyldige går fri. Det er imidlertid bare rimelig tvil som kan medføre frifinnelse – en ren teoretisk tvil trenger ikke retten ta hensyn til.

Hovedregelen i sivile saker er at det er den som har gått til sak og krever å bli gitt en rett av motparten (saksøker) som har bevisbyrden. For eksempel er det slik at det er A som har bevisbyrden dersom han hevder at B skylder ham 100 000 kroner. For å oppfylle denne bevisbyrden kreves det imidlertid bare som utgangspunkt at det foreligger alminnelig sannsynlighetsovervekt, altså slik at retten skal bygge på det faktum den finner mest sannsynlig. Dette er basert på at en slik tilnærmelsesmåte på sikt vil gi flest mulig riktige avgjørelser. I slike tilfeller vil bevisbyrdereglene bare få direkte betydning der retten ikke klarer å gjøre seg opp en bestemt mening om faktum, fordi begge muligheter fremstår som like sannsynlige.

I enkelte tilfeller vil retten kunne gjøre unntak fra dette utgangspunktet og legge bevisbyrden på saksøkte, basert på den betraktning at det er han som har hatt de beste mulighetene for å sikre bevis for sin uskyld, uten at han har benyttet seg av denne muligheten (omvendt bevisbyrde). Et eksempel kan være der det har oppstått skade på en gjenstand tilhørende A mens den var i Bs varetekt. Etter omstendighetene vil man her kunne konstatere at det var B som hadde de beste mulighetene for å sikre bevis i saken, og dermed legge bevisbyrden på ham for at han ikke var ansvarlig for skaden. I enkelte tilfeller er regler om omvendt bevisbyrde lovfestet. Et eksempel er i ærekrenkelsessaker, der den som har fremsatt en beskyldning har bevisbyrden for at denne er sann.

[rediger] Se også

• Beviskrav