Bærekraftig utvikling
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bærekraftig utvikling er en samfunnsutvikling som tilfredsstiller våre behov i dag uten å ødelegge framtidige generasjoners muligheter til å tilfredsstille sine behov eller ressursbruk, og som også tar hensyn til generasjonene som kommer etter oss.
Bærekraftig utvikling omfatter to nøkkelmomenter, nemlig fattigdomsproblemet og miljøproblemene.
Innhold |
[rediger] Fattigdomsproblemet
Fattigdom og økende befolkning legger et stort press på miljøet mange steder. Når det drives rovdrift på jord, skog og andre naturlige ressurser, og mennesker blir presset til å arbeide mer enn sin yteevne, har folk vanskeligere for å overleve. Mange flytter inn til byene, der de må bo i slumstrøk med fare for helse og sikkerhet. Hvis fattige mennesker blir tvunget til å ødelegge miljøet for å overleve, får hele verden lide under konsekvensene.
Befolkningsveksten for land i Nord er 0.5% mens i Sør er den på 2%. Barn er en viktig ressurs i fattige land, blant annet for å sikre alderdommen. Det å få mange barn øker sjansene for å bli tatt vare på når man blir gammel. Barn er også ofte en ekstra inntekstkilde, da mange jobber for å livnære familien. Dette fører naturligvis med seg en stadig befolkningsøkning som igjen øker presset på naturressursene - som i sin tur hindrer en bærekraftig utvikling.
[rediger] Miljøproblemene
I industrilandene lever de fleste mennesker slik at de svekker naturens overlevelsesevne. For eksempel bruker en person i et rikt land en energimengde som tilsvarer det 80 mennesker ville ha klart seg med i et veldig fattig land. Overforbruk er kort sagt det samme som sløsing. Dette forurenser miljøet og bruker opp ressursene våre.
Et menneskes, et lands eller en generasjons mulighet til å tilfredsstille sine behov avhenger av verdens samlede tilgang på ressurser, dvs. av «globalformuen», samt av hvordan ressursene er fordelt. Noen av miljøressursene er globale fellesressurser. Menneskene deler f.eks. på ozonlagets evne til å beskytte levende organismer mot ultrafiolett stråling, og atmosfærens evne til å absorbere karbondioksid og andre klimagasser.
De siste tiårene har vært preget av en enorm økning i produksjonen i industrien. Dette har ført til økt forurensing og fare for en tiltakende global oppvarming. Drivhusgassen CO2 oppstår blant annet ved forbrenning av olje, kull og gass og ved avsviing av regnskog. Den økte drivhuseffekten fører til at gjennomsnittstemperaturen på jorda stiger. Dette kan forårsake klimaendringer og forandringer i vind og havstrømmer som kan få store konsekvenser for miljøet i årene fremover og for kommende generasjoner.
Andre miljøressurser inngår i lands nasjonalformuer, så som luftas evne til å ta opp partikler og annen forurensning fra lokale kilder. Å slippe ut CO2, KFK eller sotpartikler, betyr å bidra til å redusere miljøressursene som inngår i global- og nasjonalformuen.
Av de ikke-fornybare ressursene vi har, er det størst press på oljen. Det er usikkert i hvor mange år til vi kan være avhengige av nye oljeforekomster. Andre resurser er fornybare hvis vi tar godt vare på dem, slik som fiskebestanden. Et annet viktig område som har vært truet av en ikke-bærekraftig utvikling er artsmangfoldet i naturen (biologisk mangfold). Hvert år forsvinner mer enn fem tusen arter, de fleste på grunn av at regnskogen blir hogd ned eller svidd av.
[rediger] Historie
Begrepet kom i bruk i sin nåværende betydning i en rapport i 1980. Begrepet ble senere gjort kjent i norsk språk gjennom rapporten Vår felles framtid fremlagt i 1987 av FNs Verdenskommisjon for miljø og utvikling, bedre kjent som Brundtlandkommisjonen.
Den første globale miljøkonferansen ble arrangert i Stockholm i 1972 som resultatet av en voksende uro spesielt i verdens rike land, over økende forurensning og rovdrift på naturen. FN opprettet samme år et miljøprogram (UNEP - United Nations Environment Programme) som skulle jobbe videre med miljøspørsmål. I løpet av 80-årene ble miljøspørsmål stadig oftere en viktig del av både den nasjonale og den internasjonale dagsorden.
I 1983 opprettet FN Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, Brundtland-kommisjonen, som ble ledet av vår tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland. Kommisjonen skulle se på miljø- og fattigdomsproblemene i verden, og foreslå utviklingsstrategier som kunne bidra til å løse dem i sammenheng.
I 1987 kom sluttrapporten Vår felles framtid (Our common future) som mer eller mindre forandret måten vi tenkte omkring miljøspørsmål. Bærekraftig utvikling (sustainable development) var det nye begrepet i denne rapporten, som betegnet hvordan miljø, økonomi og sosial utvikling var tett knyttet sammen. Hovedbudskapet var at verdenssamfunnet må innrette seg og gjøre det som kreves for å sikre en bærekraftig utvikling. Det betyr ifølge rapporten å sikre at behovene til dagens mennesker blir dekket uten at dette svekker grunnlaget for framtidige generasjoner til å få dekket behovene sine.
[rediger] Rio-konferansen og Agenda 21
I 1992 arrangerte FN en stor konferanse i Rio de Janeiro, Brasil. De fleste av verdens statsledere deltok på dette toppmøtet for å diskutere miljøsaker. Agenda 21 er en omfattende handlingsplan som ble lagt under Rio-konferansen, og som skal være en veiviser til en bærekraftig utvikling i det 21. århundre. Dette dokumentet har fått tilslutning fra 172 land og er en guide for politisk ledelse så vel som for næringslivet og enkeltmennesker. Gjennom Agenda 21 har industrilandene sagt seg enige i at de har en ledende rolle når det gjelder å rydde opp i miljøproblemene.
Agenda 21 identifiserer de ikke-bærekraftige produksjons- og forbruksmønsteret i Nord som den viktigste årsaken til den pågående ødeleggelsen av det globale miljøet. Agendaen gir en skisse over hva som må gjøres for å redusere avfallsproduserende og ressurssløsende forbruksmønstre i deler av verden (den rike delen), mens den samtidig oppmuntrer til økt, men bærekraftig, forbruk og utvikling i andre deler av verden (utviklingslandene). Den gir retningslinjer og programmer for hvordan man kan oppnå en bærekraftig balanse mellom forbruk, befolkningsvekst og jordas økologiske kapasitet. Agendaen beskriver også enkelte av de teknikker og teknologier som må utvikles for å dekke de menneskelige behov uten å forringe naturressursgrunnlaget.
[rediger] Norge: Lokal agenda 21
Agenda 21 er også utviklet lokalt i Norge gjennom lokal agenda 21. Lokal Agenda 21 er implementeringen av Agenda 21 på lokalsamfunnsnivå. Den tar utgangspunkt i kapittel 28 i Agenda 21, som oppfordrer alle verdens kommuner til å gå i dialog med befolkningen, lokale organisasjoner og næringsliv. Hensikten er å utvikle egne handlingsplaner for bærekraftig utvikling, eller «Lokal Agenda 21», ofte bare forkortet til LA 21. Den første nasjonale konferansen om Lokal Agenda 21 i Norge fant sted i Fredrikstad i februar 1998, med deltakere fra over 160 kommuner og fylkeskommuner i tillegg til representanter for en rekke organisasjoner. Konferansen utarbeidet Fredrikstaderklæringen om lokalsamfunnets innsats for en bærekraftig utvikling, og oppfordret alle lokalsamfunn til å slutte seg til erklæringen og dermed forplikte seg til å gå i gang med Lokal Agenda 21. I dag er det 267 kommuner som har sluttet seg til Fredrikstaderklæringen, og alle landets fylkeskommuner har sluttet seg til erklæringen.
[rediger] Hva blir gjort internasjonalt?
Mange land har etter hvert fått sin egen miljøvernminister, og det er inngått internasjonale avtaler om blant annet å redusere bruken av KFK-gasser og reduksjon av CO2-utslipp. Det er også dannet et globalt miljøfond (GEF- Global Environment Facility), som er finansiert av land i Nord for å hjelpe land i Sør med miljøtiltak.
