Anton von Werner
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Anton von Werner (født 9. mai 1843 i Frankfurt an der Oder, død 4. januar 1915 i Berlin) var en preussisk historiemaler.
Anton von Werner begynte sin karrière i året 1857 som lærling, før han 1860 begynte å studere ved Berlins Akademie der Künste. For å samle flere inntrykk reiste han i 1862 til akademiet i Karlsruhe for å fortsette utdannelsen der. I 1870 eskalerte konflikten mellom Frankrike og Preussen, og Anton von Werner deltok som soldat i den tysk-franske krigen, 27 år gammel. Samme år møtte han første gang kronprins Friedrich Wilhelm. Da han kom tilbake fra felten i 1871 dro han tilbake til Berlin, hvor han bodde i Lützowstraße 31. I 1874 flyttet han til en villa i Potsdamer Straße 113, og hadde da allerede en etablert posisjon som maler og var forholdsvis velstående. I 1875 ble han direktør for Königliche Hochschule der bildende Künste. Samme år åpnet han et nytt atelier i Karlsbad 21. Han ble generalkommisær for den tyske avdelingen på verdensutstillingen i 1895 og senere også formann for Berlins kunstnerforening. Hans æresgrav befinner seg på den gamle Zwölf-Apostel-Kirchhof i Berlin-Schöneberg.
Anton von Werners mest kjente verk er «Die Proklamation des Deutschen Kaiserreiches», hvor motivet er fra Speilsalen i Versailles, der det tyske keiserriket utropes til de tyske fyrstenes sabelhilsen. Slottet Versailles var hovedkvarter for de preussiske styrkene i Frankrike under den tysk-franske krig, og frem til Frankrike hadde betalt de pålagte krigsskadeserstatningene.
[rediger] Viktige verker
- 1864 «Kinderkopf im Profil»
- 1867 «Kauernder Jüngling»
- 1872 «Allegorie auf die Entstehung der deutschen Einheit» (en forstudie til mosaikken til Siegessäule i Berlin)
- 1873 «Husar und älterer Offizier»
- 1877 «Die Proklamation des Deutschen Kaiserreiches»
[rediger] Eksterne lenker
