Antigone (skuespill)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Antigone er en tragedie av den greske dramatikeren Sofokles skrevet i 442 f.Kr. eller noe tidligere. Fortellingen hører til sist av de tre skuespillene fra Theben, men ble skrevet først av dem

[rediger] Handlingen

Handlingen foregår i Theben like etter at kong Ødipus (se Kong Ødipus) har forlatt byen for å gå i eksil og etterlatt tronen til sine to sønner Eteocles og Polynices i den tro at de to skulle regjere sammen. Det klarte de ikke, og det bryter ut borgerkrig i det Polynices, forvist av sin bror, angriper byen med en fremmed armé. Stykket begynner like etter at brødrene har drept hverandre i slaget som fulgte Polynices angrep. Den nye herskeren, Creon, bestemmer at liket av Polynices ikke skal begraves med de vanlige ritualene men ligge åpent for vær og åtseldyr fordi han forrådte landet sitt; Eteocles derimot skal begraves med heder og ære.

I åpningsscenen diskuterer Antigone og Ismene, søstrene til de to avdøde, denne bestemmelsen. Antigone mener den strider med gudenes vilje - "de uskrevne og ufeilbarlige himmelske bestemmelser". Hun avslører sin plan om å begrave Polynices. Ismene tørr selv ikke delta, men støtter søsteren. Creon får vite at noen vil gravlegge Polynice og begynner undersøkelser som fører til at Antigone blir tatt og ført frem for den rasende Creon. Creon dømmer henne til døden; Antigone gpdtar dette, for hun ser ikke noe galt i å ære sin bror. Ismene blir ikke straffet.

Antigones forlovede - og fetter - Haemon, sønn av Creon, kommer og forteller at hele byen mener Antigone gjorde det rette. Haemon sier han selv er nøytral i en slik sak, men sier han tar statens parti. Creon svarer med å gå til angrep på Haemons mandighet, og gjøre narr av ham for å la seg påvirke av en kvinne. Dette får Haemon til å si at Antigones død vil føre med seg nok en død. Creon blir først enda sintere fordi han tror dette er en trussel mot ham selv, men Haemon forsikrer ham om at det er det ikke; Creon bestemmer så at Antigone skal sulte ihjel, stengt inne i en hule.

Den blinde profeten Tiresias kommer, og sier til Creon at det han har gjort ikke er rett. Creon svarer i sinne med å anklage alle profeter for å la seg styre av kjærrlighet til gull; Tiresias slår da fast at Creon snart vil måtte betale med "lik for lik" og at Creons handlinger forårsaker miasma. I møte med dette fryktelige profetiet begynner Creon å nøle, og bestemmer seg for at Polynices skal begraves og at Antigone ikke skal dø.

Denne Creons anagnorisis kommer dessverre for sent. Haemon har alt dratt til hulen der Antigone sitter for å sulte ihjel og funnet henne død. Hun tok livet sitt ved å henge seg, akkurat som hennes mor Jocasta. Creon iler etter, og finner Haemon knelende ved liket Haemon truer Creon, men tar til slutt sitt eget liv. I sorg over sønnen begår så Creons kone Eurydice selvmord. Creon lar seg føre vekk, knust etter at hans hamartia (tragiske misfortåelse) har tatt fra ham alt han hadde kjær.

[rediger] Dramatiske betydning

Stykket er et av de få greske skuespill som lar publikum få se innsiden av palasset; vanligvis foregikk all handlingen i en gresk tragedie på utsiden av palasset eller huset som vises på skenen (bakteppet). Dødsfall foregår på innsiden, utenfor publikums rekkevidde. I Antigone', derimot, åpnes skenen så publikum skal se Creon finne liket av sin kone Eurydice.

Det forekommer også en uvanlig karakter: Vakten. Han snakker ikke som de andre karakterene i et stilisert, poetisk språk, men i et mer dagligdags språk; denne rollen finnes også hos Shakespeare.

Konflikten mellom Creon og Antigone demonsterer en konflikt i gresk tenkning: Creon på den ene siden setter menneskeskapte lover høyest, mens Antigone på den annen side setter plikten til gudene og til familien høyest. Således er Antigone mye sitert til støtte for naturrett. Først etter at han har mistet hele sin familie skjønner Creon at han gjorde galt i å sette menneskeskapte lover over gudenes lover.

Stykket kan og leses som å ta for seg feministiske problemstillinger. Det er ett av få greske dramaer der en kvinne både er sentral for handlingen og handler av egen fri vilje - i motsetning til å bli styrt av en guddommelig kraft, slik Phaedra blir i Euripides' Hyppolytus. Antigone gjør ikke bare opprør, hun insisterer også på sin rett til å utføre begravelsesritualene, en oppgave som tradisjonelt var kvinnenes.

[rediger] Litteratur

• Greske tragedier: Oriestien, Antigone, Elektra, Medea, Hippolytos. Gyldendal 2007. ISBN 978-82-05-37514-7