AC Milan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Associazione Calcio Milan er en italiensk fotballklubb fra Milano som spiller i Serie A. Milan er en av verdens mest suksessfulle klubber. De har vunnet mesterligaen hele syv ganger – sist i 2007 –, og har 17 Serie A-titler så langt i klubbens historie. Bare Real Madrid har flere mesterligatroféer, mens Juventus er den eneste klubben i Italia som har vunnet flere scudetti (italienske ligamesterskap). Laget spiller sine hjemmekamper på San Siro, en stadion de deler med byrivalene Inter.

Innhold 1 Historie 1.1 Opprinnelse og tidlig historie 1.2 Etterkrigstiden 1.3 1970-1986: Den første stjernen, og Serie B 1.4 Berlusconi-æraen 1.5 Ancelotti-årene 1.6 Calciopoli og Mesterligatriumf 2 Klubbfarger og drakter 2.1 Drakt produsent 2.2 Drakt sponsor 3 Hjemmebanen 4 Derby della Madonnina 5 Spillerstall 5.1 Overganger 2008/2009 sesongen 5.1.1 Inn 5.1.2 Ut 5.1.3 Utlån 6 Trener staben 7 Toppscorere gjennom alle tider 8 Kjente spillere 8.1 Italienske spillere 8.2 Utenlandske spillere 8.2.1 Europa 8.2.2 Sør-Amerika 8.2.3 Afrika 9 Kjente trenere 9.1 Europa 9.1.1 Italia 9.1.2 England 9.1.3 Sverige 9.1.4 Tyrkia 9.1.5 Sør-Amerika 9.1.5.1 Uruguay 10 Pensjonerte draktnummer 11 President historie 12 Trener historie 13 Meritter 13.1 Offisielle 13.2 Andre troféer 13.3 Uoffisielle 14 Eksterne lenker

[rediger] Historie

[rediger] Opprinnelse og tidlig historie

Milan ble stiftet i 1899 av engelskmannen Alfred Edwards, og som en anerkjennelse av klubbens opprinnelse har laget beholdt den engelske stavemåten av navnet, altså «Milan» i stedet for «Milano». I de tidligste årene var klubben kjent som Milan Cricket and Football Club, et navn som i 1919 ble forandret til Milan Football Club. I 1938 tvang Mussolinis fascistregime gjennom nok et navnebytte, til Associazione Calcio Milano, et navn som igjen ble forandret rett etter annen verdenskrig, selv om den første delen av navnet ble beholdt. I dag er derfor klubbens fulle navn Associazione Calcio Milan.

På tiden da Milan ble stiftet var ikke fotball en spesielt populær idrett i Italia, og klubben ble derfor også skapt for å promotere fotballsporten i landet, samtidig som stifternes hovedfokus på den tiden var cricket.

Den nye klubben registrerte seg hos det italienske fotballforbundet, og for å ta del i det nasjonale mesterskapet var det nødvendig å finne en bane for hjemmekamper. Stedet ble funnet, og er samme sted som Milano Centrale, Milanos imponerende jernbanestasjon, ligger i dag.

Milan vant sitt første trofé allerede året etter stiftelsen, Medaglia del Re (Kongens medalje). Flere gode år fulgte, og Milan vant det italienske mesterskapet i 1901, 1906 og 1907. Dermed ble Milan også laget som brøt Genoa CFCs seiersrekke, ettersom genoveserne hadde vunnet alle de italienske mesterskapene fram til 1901.

I 1908 førte uenighet mellom klubbens medlemmer angående det store antallet italienere i Milan til stiftelsen av F.C. Internazionale, en ny klubb som var mer åpen for utenlandske spillere.

Etter den tidlige suksessen gikk Milan inn i en tørkeperiode, og vant bare ett trofé mellom 1916, da de vant la Coppa Federale (den føderale cupen) i Italia, et slags nasjonalt mesterskap som ble spilt i årene under første verdenskrig, og 1951. Seieren i Coppa Federale har dog aldri blitt anerkjent som et fullverdig italiensk mesterskap.

[rediger] Etterkrigstiden

I etterkrigstiden var Milan blant de absolutte topplagene i Italia, og vant sitt fjerde Scudetto i 1951, det første siden 1907. Dette Milan-laget, også kjent som Il Grande Milan, hadde spillere som den kjente svenske trioen Gre-No-Li (bestående av Gunnar Gren, Gunnar Nordahl og Nils Liedholm), i tillegg til spillere som Lorenzo Buffon - en slektning av Gianluigi Buffon, Cesare Maldini og Carlo Annovazzi.

Etter Scudettoet i 1951 vant Milan Serie A tre ganger til i løpet av 50-tallet; 1955, 1957 og 1959. Lagets laveste plassering mellom 1948 og 1957 var en tredjeplass i Serie A.

Forøvrig kom den mest imponerende enkeltseieren i denne tidsperioden i en kamp mot Juventus i 1950, da Milan slo rivalene fra Torino 7-1 etter blant annet et hat trick av Gunnar Nordahl.

50-tallet var også en god periode for klubben, som da ble trent av legenden Nereo Rocco, også kjent som skaperen av det beryktede catenaccio-systemet. Milan vant Serie A i 1961/62, og ble året etter det første italienske laget som vant serievinnercupen, senere kjent som Mesterligaen, etter å ha slått Benfica 2-1 på Wembley Stadium i London. Kaptein på dette laget var Cesare Maldini, far til den senere Milan-legenden Paolo Maldini, og laget besto ellers av berømte spillere som f.eks. José Altafini og Gianni Rivera.

Allikevel vant Milan færre troféer på 60-tallet enn man skulle tro, mye grunnet byrivalene Inters sterke lag på samme tid. Det neste ligamesterskapet ble vunnet i 1967/68 takket være Pierino Parti, som var toppscorer i Serie A den sesongen, og i 1968 vant laget også Cupvinnercupen for første gang, etter to scoringer av Kurt Hamrin i finalen mot Hamburger SV.

Den følgende sesongen vant Milan nok en mesterligatittel, denne gangen etter å ha slått AFC Ajax 4-1 i finalen, og samme år vant de den interkontinentale cupen ved å slå Estudiantes de la Plata over to dramatiske finalekamper som endte 3-0 og 1-2.

[rediger] 1970-1986: Den første stjernen, og Serie B

På 70-tallet vant Milan tre italienske cupmesterskap og klubbens andre Cupvinnercup; dog var klubbens egentlige mål det tiende scudettoet, hvilket ville gi laget sin første Stella (stjerne) over klubblogoen på de rød-svarte trøyene. Dette målet ble nesten nådd i 1972/73, men håpet endte med et nederlag for Hellas Verona FC på sesongens siste dag.

Milan måtte vente så lenge som til 1978/79 på det tiende scudettoet, da et lag ledet av kaptein Gianni Rivera ledet klubben til nok en ligatriumf. Rivera la opp etter denne sesongen, til stor sorg for Milans supportere.

Etter 1979/80-sesongen ble Milan tvangsflyttet ned til Serie B sammen med S.S. Lazio etter en kampfiksingsskandale som involverte to spillere og klubbpresident Felice Colombo. Milan rykket rett opp igjen sesongen etter, men slet kraftig i Serie A den påfølgende sesongen, og nok et nedrykk var et faktum. Dråpen som nesten fikk begeret til å renne over, og Milan til å gå konkurs, var at Giuseppe Farina, som var president i klubben fra 1982 til 1986, rømte til Sør-Afrika med store deler av klubbens pengebeholdning etter å ha kommet i vanskeligheter med Italias påtalemyndigheter.

[rediger] Berlusconi-æraen

I 1986 ble Milan kjøpt opp av den milanesiske forretningsmannen Silvio Berlusconi, som hadde det mål for øyet å gjøre Milan til verdens beste lag. Han hentet inn treneren Arrigo Sacchi, sammen med de nederlandske stjernespillerne Marco van Basten, Frank Rijkaard og Ruud Gullit, i tillegg til italienske spillere som Roberto Donadoni, Carlo Ancelotti og Giovanni Galli. Milan hadde fra før av spillere som Franco Baresi og det unge forsvarstalentet Paolo Maldini i klubben, og grunnlaget ble lagt for det som skulle bli klubbens mest suksessfulle æra gjennom alle tider.

Fansen måtte ikke vente lenge på suksess: Allerede i 1987/88 vant Milan Serie A igjen, og den følgende sesongen vant klubben sin tredje Serievinnercup-tittel etter å ha slått Steaua Bucureşti 4-0 i finalen i Barcelona, i tillegg til en ny seier i den Interkontinentale cupen etter en 1-0-seier mot National de Medellin i finalen.

Laget vant Serievinnercupen igjen den følgende sesongen med en 1-0-seier mot Benfica i finalen, og var i perioden mellom 1988 og 1996 sannsynligvis det beste fotballaget i verden, først under Sacchi og deretter under Fabio Capello. Capellos Milan ble kjent som Gli Invincibili (de uovervinnelige), og satt en nærmest uslåelig rekord da de mellom 1991 og 1992 spilte 58 kamper på rad uten å tape. Mye av grunnen til dette var den fantastiske backrekka, anført av Franco Baresi, Alessandro Costacurta og Paolo Maldini.

Milan vant i denne perioden Serie A tre ganger på rad mellom 1992 og 1994, og spilte i Champions League-finalen tre år på rad, fra 1993 til 1995. I 1993 ble de slått av Olympique Marseille i en omstridt finale, i 1994 vant Milan 4-0 mot Barcelona i det som kanskje er klubbens beste kamp gjennom alle tider, før laget tapte nok en finale 0-1 mot Ajax i 1995. nok et ligamesterskap ble vunnet i 1995/96, da laget hadde stjernespillere som Roberto Baggio og Zvonimir Boban.

Fabio Capello forlot Milan i 1996, og klubben hentet da inn Oscar Washington Tabarez som ny trener. Laget slet med å spille under den nye treneren, og klubbledelsen hentet til slutt tilbake Arrigo Sacchi som trener. Dette ble ikke noen større suksess, og Milan endte til slutt på en sjokkerende ellevteplass i Serie A. Det ble ikke noe bedre sesongen etter, selv om ledelsen da byttet ut Sacchi med Capello. Laget ble slått 1-6 av Juventus på hjemmebane og kom på tiendeplass i Serie A. Dette var uakseptabelt for en klubb som Milan, og Capello måtte forlate Milan for andre gang i karrieren.

Neste sesong kom treneren Alberto Zaccheroni til klubben, sammen med spillere som Oliver Bierhoff og Thomas Helveg. Zaccheroni førte Milan til et sekstende ligamesterskap i 1998/99, kanskje det mest overraskende i klubbens historie, ettersom de lå bak Lazio på tabellen inntil det bare var et par kamper igjen på tabellen, og aldri var regnet blant favorittene til ligatittelen.

[rediger] Ancelotti-årene

Resten av årene med Zaccheroni var uten de store suksessene, og det var ikke før i 2002/03, med lagets nye trener Carlo Ancelotti ved roret, at Milan fikk smake suksess igjen. Laget var kraftig forsterket de senere årene med blant annet spillere som Filippo Inzaghi, Alessandro Nesta, Rui Costa, Andrea Pirlo og Clarence Seedorf, og denne sesongen vant Milan Mesterligaen for sjette gang, etter å ha slått erkerivalene Juventus på straffespark i finalen. Denne finalen ble forøvrig spilt på Old Trafford i Manchester, og Paolo Maldini var kaptein for laget, 40 år etter at hans far Cesare løftet det samme troféet på Wembley i London. Samme sesong vant Milan den italienske cupen, og laget kom også på tredjeplass i Serie A.

Den neste sommeren kjøpte Milan inn et ukjent brasiliansk stjerneskudd ved navn Kaká, en spiller som skulle vise seg å bli særdeles viktig den kommende sesongen, da Milan vant klubbens søttende Serie A-tittel. Alt var allikevel ikke bra denne sesongen, for etter først å ha slått Deportivo de La Coruña 4-1 på San Siro, klarte laget å tape 0-4 i returoppgjøret i Spania og dermed ryke ut av Mesterligaen allerede i kvartfinalen.

Neste sesong ble en gedigen skuffelse for Milan, som mistet både Serie A- og Champions League-titlene på målstreken. I Serie A lå de likt med Juventus bare et par kamper før sesongen var slutt, bare for å gå på et ydmykende 0-1-tap på hjemmebane mot nettopp Juventus i en av de siste kampene det året. Enda verre skulle det bli i Mesterligafinalen den samme våren, da Milan ledet 3-0 til pause mot Liverpool, bare for å miste hele ledelsen i andreomgang. Kampen gikk til slutt til straffesparkkonkurranse, hvor Milan tapte 3-2.

Den følgende sesongen ble nok en skuffelse, selv om Milan bekreftet sin posisjon som det sterkeste laget i Europa etter årtusenskiftet ved å slå Bayern München i 16-delsfinalene i Mesterligaen. Dermed var Milan den eneste klubben i Europa som deltok i kvartfinalene i turneringen i hver sesong mellom 2002/03 og 2005/06. Allikevel ble laget slått ut av FC Barcelona i semifinalene, og kom igjen på andreplass i Serie A.

[rediger] Calciopoli og Mesterligatriumf

Milan var en av klubbene involvert i Calciopoli-skandalen i 2006, men slapp i motsetning til rivalene Juventus unna tvangsnedrykk til Serie B. Milans straff var i utgangspunktet 44 poeng trukket fra lagets samlede poengsum i Serie A 2005/06, hvilket ville bety at klubben ikke fikk delta i Mesterligaen, og at laget måtte starte Serie A 2006/07 med -15 poeng. Gjennom anker ble denne straffen redusert til 30 poeng trukket fra for sesongen 2005/06, og at laget startet 2006/07-sesongen med -8 poeng. Vise-president Adriano Galliani ble i utgangspunktet utestengt fra all fotball i et år, men denne straffen ble senere redusert, og han kunne derfor ta opp igjen sine offisielle aktiviteter i Milan 23 desember 2006.

Hovedårsaken til Milans straff var påstander om at Galliani ved et par anledninger skulle ha instruert en klubbansatt til å gjøre avtaler med dommerforeningens sekretær Manfredi Martino om utvelgelsen av dommere til Milans kamper. Bevisene som forelå for dette var relativt tynne, og i motsetning til de andre involverte klubbene var det snakk om et par enkeltkamper, ikke et organisert system. Dermed var Milans straff også den mildeste.

Rent sportslig slet laget lenge med formen i 2006/7-sesongen, og den endelige plasseringen i Serie A ble en skuffende fjerdeplass, 36 poeng bak Inter, som ble ligamestere. Spillet i Mesterligaen var desto bedre, og etter en imponerende vårsesong som inkluderte seiere over blant annet Bayern München og Manchester United, vant Milan den gjeveste europacupen for syvende gang i klubbens historie. I finalen slo de Liverpool 2-1, og fikk dermed revansje for det forsmedelige nederlaget i Istanbul to år tidligere.

Milan gjorde få nevneverdige innkjøp sommeren 2007, og det var bare to kvalitetsspillere som kom til klubben: Den tidligere Juventus-spilleren Emerson, som kom fra Real Madrid, og stortalentet Alexandre Pato, som grunnet aldersbestemmelser for spillere fra land utenfor EU ikke var klar for spill før i januar. Klubben fikk en hel del kritikk for sin labre innsats på overgangsmarkedet, men den 31 august befestet Milan sin posisjon som Europas beste lag ved å slå UEFA-cupvinnerne Sevilla 3-1 i finalen i den europeiske supercupen.

I desember 2007 vant Milan FIFAs VM for klubblag i Japan, etter først å ha slått Urawa Reds fra Japan 1-0 i semifinalen, og deretter argentinske Boca Juniors 4-2 i finalen. Milan ble dermed den første europeiske klubben til å vinne VM for klubblag, selv om de også har vunnet turneringens forgjenger, den interkontinentale cupen, tre ganger på i alt sju forsøk.

2007/2008 sesongen ble en stor skuffelse for Milan i Serie A, laget havnet på 5. plass bak Fiorentina, og fikk dermed ikke Mesterligaplass for det kommende året. Målet for neste sesong ble å vinne klubbens 18. scudetto, samt UEFA Cupen. Milans president, Adriano Galliani utalte at noen spillere ville forsvinne, og at klubben ville hente inn 7-8 nye spillere.

Foran sesongen hentet Milan inn: Mathieu Flamini, Gianluca Zambrotta, Marco Borriello, Christian Abbitai og Luca Antonini. Samtidig forsvant Yoann Gourcuff på utlån til Bordeaux, mens Alberto Paloschi ble lånt ut til Reggina.
Alberto Gilardino gikk til Fiorentina for for rund 140 millioner euro.

[rediger] Klubbfarger og drakter

Siden Milan ble stiftet har klubbfargene vært rødt og svart. Rødt fordi det er djevelens farge (ergo kallenavnet 'Diavolo'), og svart for å skremme motstanderne. Klubblogoen inneholder klubbfargene og flagget til byen Milano.

Hjemmedrakten har røde og svarte striper, mens bortedraktene alltid har vært helhvite. Dagens drakter blir laget av sportsutstyrprodusenten Adidas, og klubbens trøyesponsor er det østerrikske selskapet bwin.

[rediger] Drakt produsent

• 1899-?: ?
• ?-1979: Adidas
• 1979-1980: Adidas - Linea Milan
• 1980-1982: Linea Milan
• 1982-1984: NR
• 1984-1985: Rolly Go
• 1985-1986: Gianni Rivera
• 1986-1990: Kappa
• 1990-1993: Adidas
• 1993-1998: Lotto
• 1998-2017: Adidas

[rediger] Drakt sponsor

• 1899-1981: Ingen sponsor
• 1981-1982: Pooh Jeans
• 1982-1983: Hitachi
• 1983-1984: Olio Cuore
• Sommeren 1984: Retequattro
• 1984-1985: Oscar Mondadori
• 1985-1987: Fotorex U-Bix
• 1987-1992: Mediolanum
• 1992-1994: Motta
• 1994-2006: Opel
• 2006-2008: Bwin

[rediger] Hjemmebanen

Lagets nåværende stadion heter San Siro, en imponerende bygning som tar opptil 85 000 tilskuere. Hjemmebanen deles med byrivalene Inter, og dens offisielle navn er Stadio Giuseppe Meazza, etter Inter-legenden Giuseppe Meazza. Generelt brukes navnet San Siro av Milan-fansen, mens Inter-supporterne foretrekker Giuseppe Meazza. San Siro er kjent for å ha en fantastisk atmosfære, ettersom tribunene befinner seg svært nært banen. Allikevel har Milan annonsert at klubben har konkrete planer om å bygge en ny hjemmebane for laget, basert på Arena AufSchalke i Tyskland, ettersom San Siro er i ferd med å bli foreldet og klubben gjerne vil ha eierskap i sin egen hjemmebane. Giuseppe Meazza er eid av byen Milano, og dette vanskeliggjør modernisering av anlegget.

[rediger] Derby della Madonnina

La Derby della Madonnina, bedre kjent som Milano-derbyet, er når AC Milan møter Inter til kamp. Derbyet er et av de mest kjente i verden, og er stort sett utsolgt.

Kampen blir kalt Derby della Madonnina til ære for en av hovedattraksjonene i Milano, statuen av jomfru Maria på toppen av katedralen, som ofte blir kalt Madonnina.

[rediger] Spillerstall

Sist oppdatert 28 august 2007

AC Milan – spillerstallen 2007–2008

Målmenn
1 Dida
16 Željko Kalac
Christian Abbiati

Forsvarsspillere
3 Paolo Maldini
4 Kakhaber Kaladze
13 Alessandro Nesta
17 Dario Šimić
18 Marek Jankulovski
19 Giuseppe Favalli
25 Daniele Bonera
44 Massimo Oddo
31 Digão
36 Matteo Darmian
Gianluca Zambrotta
Luca Antonini

Midtbanespillere
8 Gennaro Gattuso
10 Clarence Seedorf
21 Andrea Pirlo
22 Kaká
23 Massimo Ambrosini
32 Cristian Brocchi
5 Emerson
Mathieu Flamini

Angrepsspillere
9 Filippo Inzaghi
94 Willy Aubameyang
99 Ronaldo
7 Alexandre Pato
43 Alberto Paloschi
Marco Borriello

[rediger] Overganger 2008/2009 sesongen

[rediger] Inn

• Mathieu Flamini - Arsenal ^[1]
• Marco Borriello - Genoa ^[2]
• Gianluca Zambrotta - Barcelona ^[3]
• Christian Abbiati - Atlético Madrid ^[4]
• Luca Antonini - Empoli ^[5]

• Ignazio Abate - Empoli ^[6]

[rediger] Ut

• Alberto Gilardino - Fiorentina ^[7]
• Cafu - løst fra konrakt ^[8]
• Serginho - lagt opp ^[9]
• Ibrahim Ba - lagt opp ^[10]
• Valerio Fiori - lagt opp
• Ricardo Oliveira - Real Zaragoza ^[11]
• Luca Antonelli - Deleierskap med Parma.
• Davide Di Gennaro - Genoa

[rediger] Utlån

• Yoann Gourcuff - Bordeaux ^[12]
• Alberto Paloschi - Reggina
• Willy Aubameyang - Dijon

[rediger] Trener staben

Trener - Carlo Ancelotti
Asistenttrener - Mauro Tassotti og Alessandro Costacurta
Keepertrener - Villiam Vecchi og Beniamino Abate

[rediger] Toppscorere gjennom alle tider

Spiller	Mål	Sesonger
Gunnar Nordahl	221	8
Andrij Sjevtsjenko	173	7
Gianni Rivera	164	19
José Altafini	161	7
Aldo Boffi	136	9
Marco Van Basten	124	6
Giuseppe Santagostino	106	11
Pierino Prati	102	7
Louis Van Hege	98	7
Albertino Bigon	90	9
Nils Liedholm	89	12
Renzo Burini	88	6
Pietro Paolo Virdis	76	5
Marco Simone	75	9
Filippo Inzaghi (*)	75	5
Aldo Cevenini I	73	7
Pietro Sante Arcari	70	6
Daniele Massaro	70	9
Giovanni Moretti	68	8
Angelo Benedicto Sormani	65	5

(*) Fremdeles aktiv i Milan.

[rediger] Kjente spillere

	Verdensmestere
*	Nåværende Milan-spiller
**	Tidligere Milan-spiller, nå i annen klubb
***	Spillere som ble trenere

[rediger] Italienske spillere

Christian Abbiati* Demetrio Albertini Enrico Albertosi Massimo Ambrosini* Carlo Ancelotti*** Carlo Annovazzi Angelo Anquilletti Roberto Antonelli Pietro Arcari Roberto Baggio Franco Baresi*** Romeo Benetti Aldo Bet Alberto Bigon Aldo Boffi Stefano Borgonovo Cristian Brocchi* Lorenzo Buffon Ruben Buriani Renzo Burini Fabio Capello*** Riccardo Carapellese Angelo Carbone Aldo Cevenini Stefano Chiodi Francesco Coco Fulvio Collovati Dario Compiani Alessandro Costacurta Carlo Cudicini Fabio Cudicini

Gennaro Ivan Gattuso* Mario David Fernando De Napoli Renzo De Vecchi Walter De Vecchi Agostino Di Bartolomei Paolo Di Canio Roberto Donadoni*** Stefano Eranio Alberigo Evani Diego Fuser Giuseppe Galderisi Filippo Galli Giovanni Galli Maurizio Ganz Giorgio Ghezzi Alberto Gilardino** Federico Giunti Filippo Inzaghi* Pietro Lana Gianluigi Lentini Giovanni Lodetti Aldo Maldera Luigi Maldera Cesare Maldini Paolo Maldini* Daniele Massaro Giuseppe Meazza Bruno Mora Giovanni Moretti Domenico Morfeo**

Roberto Mussi Stefano Nava Alessandro Nesta* Walter Novellino*** Giuseppe Pancaro Christian Panucci** GianCarlo Pasinato Luigi Perversi Andrea Pirlo* Ottorino Piotti Gino Pivatelli Pierino Prati Gianni Rivera Roberto Rosato Paolo Rossi Sebastiano Rossi Luigi Sala Sandro Salvadore Giuseppe Santagostino Aldo Serena Marco Simone Luciano Spinosi Giovanni Stroppa Mauro Tassotti Omero Tognon Giovanni Trapattoni*** Mario Trebbi Vinicio Verza Christian Vieri** Pietro Vierchowod Pietro Paolo Virdis

[rediger] Utenlandske spillere

[rediger] Europa

Nederland Marco van Basten*** Winston Bogarde Edgar Davids** Ruud Gullit Patrick Kluivert Michael Reiziger Frank Rijkaard Clarence Seedorf* Jaap Stam Frankrike Ibrahim Ba Marcel Desailly Vikash Dhorasoo Christophe Dugarry Bruno N'Gotty Jean-Pierre Papin Patrick Vieira** Sverige Andreas Andersson Jesper Blomqvist Gunnar Gren Kurt Hamrin Nils Liedholm Gunnar Nordahl

Danmark Thomas Helveg Brian Laudrup Martin Laursen Harald Nielsen Leslye Sørensen Jon Dahl Tomasson** England Luther Blissett Jimmy Greaves Mark Hateley Herbert Kilpin Ray Wilkins Tyskland Oliver Bierhoff Jens Lehmann** Karl-Heinz Schnellinger Christian Ziege Belgia Eric Gerets Louis Van Hege Kroatia Zvonimir Boban Dario Šimić*

Norge Per Bredesen Steinar Nilsen *** Portugal Paulo Futre Rui Costa** Romania Cosmin Contra Florin Răducioiu Spania José Mari Javi Moreno Hviterussland Vitali Kutuzov Tsjekkia Marek Jankulovski* Georgia Kakha Kaladze* Montenegro Dejan Savićević

Skottland Joe Jordan Sveits Johann Vogel** Tyrkia Ümit Davala Ukraina Andrij Sjevtsjenko**

[rediger] Sør-Amerika

Brasil José Altafini Amarildo Márcio Amoroso** Cafu André Cruz Dida* Giovane Elber Kaká* Leonardo Ricardo Oliveira* Rivaldo** Roque Junior Dino Sani Serginho Angelo Benedicto Sormani

Argentina Roberto Ayala Claudio Borghi José Antonio Chamot Fabricio Coloccini Nestor Combin Hernán Crespo** Andrés Guglielminpietro Fernando Redondo

Uruguay Pablo Garcia Ettore Puricelli Juan Alberto Schiaffino Peru Victor Benitez

[rediger] Afrika

Liberia George Weah

Nigeria Taribo West

[rediger] Kjente trenere

[rediger] Europa

[rediger] Italia

• Carlo Ancelotti
• Fabio Capello
• Ilario Castagner
• Massimo Giacomini
• Gustavo Giagnoni
• Cesare Maldini
• Gigi Radice
• Nereo Rocco
• Arrigo Sacchi
• Giuseppe Viani
• Alberto Zaccheroni

[rediger] England

• Herbert Kilpin

[rediger] Sverige

• Nils Liedholm

[rediger] Tyrkia

• Fatih Terim

[rediger] Sør-Amerika

[rediger] Uruguay

• Oscar Tabarez

[rediger] Pensjonerte draktnummer

• 3 - Paolo Maldini (1984-)
• 6 - Franco Baresi (1977-1997)

[rediger] President historie

Milan har hatt mange presidenter gjennom klubbens historie, noen har vært eiere mens andre bare presidenter. Under er en liste over dem, fra begynnelsen til i dag.

[rediger] Trener historie

Under er det en liste over alle trenerene i Milan, fra 1900 til i dag.

[rediger] Meritter

[rediger] Offisielle

• Serie A: 17
  • 1901 - 1906 - 1907 - 1950/51 - 1954/55 - 1956/57 - 1958/59 - 1961/62 - 1967/68 - 1978/79 - 1987/88 - 1991/92 - 1992/93 - 1993/94 - 1995/96 - 1998/99 - 2003/04
• Coppa Italia: 5
  • 1966/67 - 1971/72 - 1972/73 - 1976/77 - 2002/03
• Supercoppa Italiana: 5
  • 1988 - 1992 - 1993 - 1994 - 2004
• Serievinnercupen-Mesterligaen: 7
  • 1962/63 - 1968/69 - 1988/89 - 1989/90 - 1993/94 - 2002/03 - 2006/07
• Cupvinnercupen: 2
  • 1967/68 - 1972/73
• Den europeiske supercupen: 5
  • 1989 - 1990 - 1994 - 2003 - 2007
• Den interkontinentale cupen: 4
  • 1969 - 1989 - 1990 - 2007
• Mitropa Cup: 1
  • 1982
• Serie B: 2
  • 1980/81 - 1982/83

[rediger] Andre troféer

• Torneo di Viareggio: 8 (ungdomsturnering)
  • 1949 - 1952 - 1953 - 1957 - 1959 - 1960 - 1999 - 2001

[rediger] Uoffisielle

• Den latinske cupen: 2
  • 1951 - 1956
• Medaglie del Re: 2
  • 1900 - 1901
• Mundialito Clubs: 1
  • 1987
• Trofeo Luigi Berlusconi: 9
  • 1992 - 1993 - 1994 - 1996 - 1997 - 2002 - 2005 - 2006 - 2007
• Trofeo TIM: 2
  • 2001 - 2006

[rediger] Eksterne lenker

• ACMilan.com - Offisiell hjemmeside
• AC Milan – Milanfan
• ACMilan.no – Norsk uoffisiell supporterklubb
• Profil og nyheter på La Gazzetta dello Sport
• Profil og nyheter på Corrie dello Sport