Leger Uten Grenser

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Leger Uten Grenser Norge
Data
Internasjonal tilknytning	Médecins Sans Frontières
Hovedkontor	Oslo
Distriktsledd	-
Lokale ledd	-
Antall medlemmer	-
Organisasjon
Stiftet:	20. desember 1971
Styreleder:	Øyunn Holen
Frivillige	64 feltarbeidere (2006)
Ansatte:	21
Nettside:	www.legerutengrenser.no

Nobels fredspris 1999

Leger Uten Grenser (Médecins Sans Frontières, ( uttale^?)) er en sekulær, ikke-statlig, internasjonal, humanitær nødhjelpsorganisasjon, mest kjent for sine prosjekter i krigsherjede områder og i U-land med endemiske sykdommer.

Leger Uten Grenser ble opprettet i 1971 av en liten gruppe franske leger i kjølvannet av de humanitære lidelsene i Biafrakrigen. Organisasjonen er i store deler av verden kjent under sitt franske navn, eller ganske enkelt som MSF, men blant annet i Skandinavia og USA brukes vanligvis direkte oversettelser.

Leger Uten Grenser ledes sentralt av et internasjonalt styre i Genève, og er videre delt opp i 20 nasjonale seksjoner. Hvert år rekrutteres rundt 3000 leger, sykepleiere, jordmødre og organisatorer for deltagelse i de forskjellige internasjonale prosjekter,^[1], men en fast stab på rundt 1000 personer arbeider fulltid med rekrutteringsarbeid, finansiering og PR. Leger Uten Grenser er fullstendig avhengig av private og statlige støtteordninger, og har med hell knyttet seg til en rekke donorer. Rundt 80 % av organisasjonens midler kommer fra private givere, mens resten er tilskudd fra statlige institusjoner eller større selskaper. Takket være slike bidragsytere og sin sterke internasjonale posisjon har Leger Uten Grenser dermed et årlig budsjett på rundt 2,7 mrd. kroner (400 mill.$).^[2] .

Organisasjonen tilbyr helsetjenester og helserelatert utdanning i mer enn 70 forskjellige land, og appellerer ofte til det internasjonale samfunnet om politisk ansvarlighet i konfliktområder som Tsjetsjenia og Kosovo. I tråd med sitt charter er Leger Uten Grenser en nominelt pasifistisk organisasjon, men ba like fullt i 1994 om en militær intervensjon for å stoppe folkemordet i Rwanda.

Leger Uten Grenser mottok i 1999 Nobels fredspris på grunnlag av sin medisinske innsats i akutte kriser, samt sitt engasjement og opplysningsarbeid i forhold til potensielle humanitære katastrofer. Allerede i 1996 mottok Leger Uten Grenser den mindre prestisjetunge, men like fullt betydningsfulle Seouls fredspris [1]

Den nåværende lederen for Leger Uten Grenser er den australske legen Rowan Gillies.

Innhold 1 Formål og prinsipper 2 Historie 2.1 Biafra 2.2 Etableringen i 1971 3 Nytt lederskap 3.1 MSF utvikler seg 3.2 Sudan 3.3 90-tallet 4 TV-aksjonen 2006 5 Virksomhet 5.1 Feltarbeid 5.2 Informasjon 5.3 Innsamling av midler 6 Farermomenter for frivillige 7 Organisasjonen 7.1 Den norske seksjonen 8 Referanser 9 Eksterne lenker

[rediger] Formål og prinsipper

Leger Uten Grenser definerer seg selv som en frittstående internasjonal medisinsk hjelpeorganisasjon, og pålegger alle sine ansatte og frivillig tilknyttede å følge fire grunnprinsipper.

• Leger Uten Grensers medarbeidere skal hjelpe befolkningsgrupper i nød, ofre for natur- og menneskeskapte katastrofer og ofre for væpnet konflikt, uten å diskriminere og uten å legge vekt på rase, religion, livsfilosofi eller politisk tilhørighet.

• Leger Uten Grenser er en helt nøytral og upartisk organisasjon, og utfører sitt arbeid med medisinsk etikk og retten til humanitær hjelp som grunnprinsipper. Leger Uten Grenser forlanger fri og uhindret adgang til å utføre sitt medisinske mandat.

• Leger Uten Grensers medarbeidere må arbeide ut fra de etiske retningslinjene som følger med deres yrke, og være helt uavhengige av politiske, religiøse og økonomiske krefter.

• Som frivillige er Leger Uten Grensers medarbeidere klar over risikoen som er forbundet med arbeidet i felten, og de har ingen rett til kompensasjon til seg selv eller sine nærmeste utover det Leger Uten Grenser er i stand til å gi dem.^[3]

[rediger] Historie

Frivillige, ikke-statlige organisasjoner stiftet med det formål for øye å tilby nødhjelp i kriserammede områder eksisterte lenge før Leger Uten Grenser ble stiftet i 1971. Dette gjaldt blant annet britiske Oxfam, som allerede under andre verdenskrig arbeidet med å sende matforsyninger til det da Nazi-okkuperte Hellas.

Den internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmånebevegelsen, etablert i 1863, var forut for opprettelsen av Leger Uten Grenser den viktigste aktør i det internasjonale arbeidet med å tilby medisinsk krisehjelp til nødrammede mennesker i krigs- og katastrofeområder. I kjølvannet av andre verdenskrig ble det fra flere hold rettet kraftig kritikk mot Røde Kors’ tilsynelatende mangelfulle respons på Holocaust. Bernard Kouchner, en av Leger Uten Grensers stiftere, har beskrevet Røde Kors’ nøytralitetsprofil som en klamp om foten i krisesituasjoner.

[rediger] Biafra

I løpet av den nigerianske borgerkrigen fra 1967 til 1970 erklærte separatister i det sørøstlige Nigeria unilateralt opprettelsen av den nye republikken Biafra. Den nigerianske regjering svarte med en knallhard militær blokade og ødeleggelse av biafranske jordbruksområder.

Kun fire land anerkjente den nye staten, og av disse var Frankrike den eneste stormakten. Storbritannia, USA og Sovjetunionen støttet alle den nigerianske regjeringen, og som et resultat var forholdene innenfor blokaden for det meste ukjent for det internasjonale samfunn. Det franske kapittel av Røde Kors sendte en rekke frivillige franske leger til det beleirede Biafra for å bistå ved de lokale sykehusene; blant disse var også Bernard Kouchner.

Røde Kors krevde at alle deres frivillige først måtte underskrive en avtale som stipulerte flere betingelser for legenes arbeid, med det formål å skulle opprettholde organisasjonens nøytralitet. Dr. Kouchner og hans støttespillere så på avtalen som en form for munnkurv, men følte seg like fullt presset til å skrive under.

I løpet av sitt opphold i landet ble de franske frivillige, sammen med lokale biafranske helsepersonell og sykehus, utsatt for angrep fra det nigerianske militæret. Legene ble i tillegg vitner til både overgrep, drap og utsultning av sivilbefolkingen utført av troppene som utgjorde blokaden.

Ved sin hjemkomst til Frankrike gikk Kouchner offentlig ut med kritikk både mot de nigerianske myndigheter og den tilsynelatende apatiske oppførselen til Røde Kors. Med støtte og hjelp fra andre i den franske legestanden var Kouchner i stand til å rette medias søkelys mot Biafra, og appellerte til det internasjonale samfunn om et inngrep. Ledet av Kouchner bestemte denne ad hoc forsamlingen av engasjerte leger seg for å opprette en ny nødhjelpsorganisasjon. Den nye organisasjonen skulle overse både politiske og religiøse skillelinjer, og kun ta hensyn til ofrenes behov. ^[4]

[rediger] Etableringen i 1971

Groupe d'Intervention Médicale et Chirurgicale en Urgence (Nødhjelpsgruppen for medisinsk og kirurgisk intervensjon) ble dannet i 1970 av franske leger med bakgrunn fra frivillig arbeid i Biafra. Gruppen satte seg som mål å tilby hurtig hjelp til trengende, men de skulle og understreke fokuset på ofrenes behov fremfor å opprettholde nøytralitet.

Omtrent samtidig hadde Raymond Borel, redaktør i det medisinske tidsskriftet TONUS, etablert en gruppe kalt Secours Médical Français (Fransk medisinsk nødhjelp), som respons på at over 500,000 mennesker omkom da en syklon rammet Bhola (i dagens Bangladesh). Gruppen ble stiftet med det formål å kunne organisere medisinsk hjelp til ofrene for denne og andre naturkatastrofer.

20. desember 1971 slo Borel, Kouchner, og deres kolleger sine to grupper sammen og dannet dermed Médecins Sans Frontières.^[4]

Det første oppdraget til Leger Uten Grenser som en uavhengig organisasjon var å bringe nødhjelp til den nicaraguanske hovedstaden Managua, etter at er jordskjelv 23. desember 1972 ødela det meste av byens infrastruktur og drepte mellom 10.000 og 30.000 mennesker.^[5] Skjønt organisasjonen i dag er kjent for sin hurtige respons ved humanitære kriser, ankom representanter fra MSF først etter at Røde Kors hadde iverksatt sin hjelpeaksjon i Managua.

18. og 19. september 1974 forårsaket Orkanen Fifi store oversvømmelser i Honduras, og førte til at tusenvis av mennesker omkom. Nødhjelpsarbeidet så ut til å bli både omfattende og langsiktige, og det første langvarige nødhjelpsnærvær i regi av Leger Uten Grenser ble opprettet.^[6]

I perioden 1975 og 1979, etter at Sør-Vietnam hadde falt til Nord-Vietnam, flyktet millioner av kambodsjanere til Thailand for å unnslippe Røde Khmers regime. I kjølvannet av dette oppførte MSF sine første flyktningleirer i Thailand.^[4] Etter at Vietnam trakk seg ut fra Kambodsja i 1989, iverksatte MSF en langsiktig hjelpeaksjon for å hjelpe overlevende etter massedrapene i Kambodsja og gjenoppbygge landets helsevesen.^[7]

Selv om hjelpearbeidet i Thailand for å hjelpe krigsofre i Sørøst-Asia kan anses som organisasjonens første operasjon i en krigssone, opplevde MSF for første gang aktiv krigføring, inkludert fiendtligsinnet ildgivning, i 1976. MSF gikk da inn i Libanon, og opprettholdt et nærvær der i ni år. I løpet avden libanesiske borgerkrig assisterte helsepersonell fra MSF ved sykehus i flere byer i landet, og etablerte et ry som nøytrale og villige til å arbeide i farlige situasjoner. Begge parter i borgerkrigen, både de kristne militser og shia-muslimske soldater mottok medisinsk assistanse på like vilkår. Ettersom situasjon i Libanon ble forverret i 1984 kunne man ikke lenger sikre hjelpearbeidere, og MSF valgte derfor å trekke ut sine frivillige.^[8]

[rediger] Nytt lederskap

Claude Malhuret ble i 1977 innvalgt som den nye lederen av Leger Uten Grenser, og like etter ble organisasjonen kastet ut i en langvarig intern debatt om sin fremtidige kurs. I særdeleshet var Malhuret og hans støttespillere uttalte motstandere mot det tidlige prinsippet om témoignage ("vitnesbyrd"), som omhandlet organisasjonens plikt til å gjøre omverdenes oppmerksom på den lidelsen MSF-personell var vitne til fremfor å forholde seg stille.^[9]

Malhuret mente at organisasjonen ville være vel tjent med å unnlate å kritisere myndighetene i de landene som de var engasjerte i. Kouchners syn var at ved å dokumentere og spre informasjon om den lidelsen de var vitne til, kunne problemene de sto ovenfor løses langt mer effektivt.

I 1979, som følge av den da fire år lange flyktningstrømmen fra Sør-Vietnam og de omkringliggende landene, appellerte Kouchner og en gruppe andre franske intellektuelle gjennom Le Monde om "En båt for Vietnam"; et prosjekt som skulle bringe medisinsk nødhjelp til flyktningene.

Skjønt majoriteten av MSF ikke støttet opp om dette prosjektet klarte Kouchner like fullt å chartre er skip kalt L’Île de Lumière ("Lysets Øy"), og seilte sammen med leger, journalister og fotografer til Sørkinahavet og tilbød medisinsk hjelp til tusener av båtflyktninger.

Selv om oppdraget viste seg å være en stor suksess klarte Kouchner like fullt ikke å få støtte til videre prosjekter fra resten av MSF, og i protest forlot han organisasjonen i 1979. Sammen med 15 andre franske leger stiftet han i mars 1980 en ny gruppe kalt Médecins du Monde ("Leger av Verden"). Kouchners nye nødhjelpsorganisasjon har utviklet seg til å bli meget like det moderne Leger Uten Grenser, og de to gruppene operer ofte i samme områder og land. ^[10]

[rediger] MSF utvikler seg

I 1982 forbedret Leger Uten Grenser sin finansielle selvstendighet ved å innføre muligheten for donasjoner via brevpost. 1980-tallet var en aktiv periode for MSF, og operasjonelle seksjoner ble opprettet i Belgia (1980), Sveits (1981), Nederland (1984) og Spania (1986).

MSF-Luxembourg, den første rene støtteseksjonen, ble opprettet i 1986, og var ensom i sin rolle frem til begynnelsen av 90-tallet. Det var i denne perioden av størsteparten av dagens støttesekjoner ble opprettet; i Hellas og USA i 1990, Canada (1991), Japan (1992), Storbritannia og Italia (1993), Australia (1994), og i Tyskland, Østerrike, Danmark, Sverige, Hongkong og Norge i 1996. (MSF-senteret i De forente arabiske emirater ble opprettet først på 2000-tallet). ^[4],[1]

Malhuret, og hans etterfølger Rony Brauman, ledet MSF i en ny retning etter at Kouchner hadde forlatt organisasjonen. I desember 1979, etter den sovjetiske invasjonen av Afghanistan ble det umiddelbart satt i gang prosjekter for å tilby medisinsk nødhjelp til mujahedin-krigere, og i februar 1980 fordømte MSF offentlig Røde Khmer.

Under den etiopisk hungersnøden i 1984-1985 satte MSF opp matforsyningsprogrammer i landet, men ble utvist av myndighetene i 1985 etter at de offentlig kritiserte misbruk av nødhjelp og tvangsflytting av sultrammede. Organisasjonen var også aktiv i å sette opp vannrenseanlegg i San Salvador, El Salvadors hovedstad, etter at byen ble rammet av et kraftig jordskjelv 10. oktober 1986.^[4],[11]

[rediger] Sudan

I 1979 satte MSF opp feltprosjekter som skulle hjelpe den sultende sivilbefolkingen i borgerkrigsrammede Sør-Sudan. Frivillige som arbeidet for MSF har i ettertid fortalt personlige beretninger om de grusomheter de ble vitne til, slik som tortur, massehenrettelser, kannibalisme, hungersnød og sykdom i stor skala.

Arbeidet i Sudan var farefullt og krevende for MSF-personellet, og i 1989 ble to frivillige drept da flyet deres ble skutt ned.^[4],[11]

MSF har opprettholdt sitt nærvær og tilbudt nødhjelp i Sudan i over 25 år, trass i jevnlige problemer med myndighetene, arrestasjoner av flere av MSFs frivillige, ^[12] nær konstant krigføring og massakrer av sivile.^[13] Problemene som rammer lokalbefolkingen, som bl.a. hungersnød, tørke, dårlige sanitetsforhold, og utbrudd av sykdommer som tuberkulose, Ebola, hepatitt E, polio, kolera, og malaria. Alle disse sykdommene har et epidemisk potensial, og representerer også farer for MSF-personellet som jobber i landet.

Leger Uten Grenser appellerer jevnlig til media og det internasjonale samfunnet om hjelp og støtte, men situasjonen i Sudan har vært konsekvent underrapportert i vestlige medier.^[14]

[rediger] 90-tallet

I løpet av det tidlige 1990-tallet opprettet MSF, som tidligere nevnt, en rekke nye nasjonale seksjoner, og etablerte seg samtidig i noen av de mest farefulle territoriene organisasjonen hadde vært i frem til da.

I 1990 gikk MSF inn i Liberia for å gi støtte til sivilbefolkningen og flyktninger fra den liberiske borgerkrig. ^[15] Konstante kamphandlinger gjennom hele 90-tallet, og den 2. liberiske borgerkrig har ført til et permanent nærvær av frivillige fra MSF som tilbyr matrasjoner, helsetjenester og massevaksinasjoner. I tillegg har MSF rettet søkelyset mot angrep mot sykehus og matforsyningsstasjoner, i særdeleshet i hovedstaden Monrovia. ^[16]

I 1991 ble det satt i verk feltarbeid for å tilby nødhjelp til kurdiske flyktninger som hadde overlevd den irakiske Al-Anfal massakren, der så mange som 180,000 kurdere kan ha blitt drept.^[17] Samme år startet den somaliske borgerkrigen, og MSF startet i 1992 med feltprosjekter for å bekjempe den storstilte sult- og sykdomskatastrofen som somaliske sivile sto ovenfor.

Mislykkede forsøk på militær intervensjon i regi av FN førte til en eskalering av voldshandlingene, og MSF fordømte i 1993 FN-operasjonene, men fortsatte gjennom sine frivillige arbeidere å tilby helsetjenester og matforsyninger.

Etter at de Forente Nasjoner forlott Somalia, har voldsspiralen i landet fortsatt utemmet, og MSF er en av få organisasjoner som fremdeles yter hjelp til sivilbefolkningen via gratisklinikker og sykehus..^[18]

MSF begynte i 1993 sitt arbeid i Srebrenica (i Bosnia og Herzegovina) som del av en FN-konvoi, ett år etter at Bosnia-krigen hadde startet. Byen var blitt omringet av den bosnisk-serbiske hær under ledelse av general Ratko Mladić, og var blitt en enklave for omkring 60,000 bosnjaker kun forsvart av en kontingent av FNs fredsbevarende styrker, UNPROFOR.

MSF var den eneste organisasjonen som sørget før medisinsk hjelp til den beleirede sivilbefolkningen, og av frykt for å bli utvist fra landet avholdt de seg fra å fordømme handlingene til den bosnisk-serbiske hæren; skjønt de fordømte at andre nødhjelpsorganisasjoner ble hindret adgang til byen. MSF ble tvunget til å forlate området i 1995, etter at de bosniske serberne inntok byen, deporterte mesteparten av innbyggerne, og drepte om lag 8,000 mennesker.^[19]

I 1999 gikk NATO til krig mot Jugoslavia uten at det forelå et vedtak om inngripen fra de Forente Nasjoner. MSFs greske avdeling ble ekskludert fordi den sendte leger til Serbia under krigen i Kosovo. ^[20]

[rediger] TV-aksjonen 2006

Leger Uten Grenser er blitt tildelt TV-aksjonen 2006^[21]. Aksjonen slo den tidligere rekorden for TV-aksjoner, som var på 177 millioner i 1997. På selve innsamlingsdagen 22. oktober 2006 kom det inn over 190 millioner, et beløp som ventes å vokse i tiden etter aksjonen ettersom kontoen er åpen i flere måneder.

Organisasjonen ble i forkant av aksjonen positivt omtalt for lave omkostninger, noe som fører til at en høy andel av de innsamlede midlene når frem til prosjekter^[22].

[rediger] Virksomhet

[rediger] Feltarbeid

Leger Uten Grenser har prosjekter i over 70 land i Afrika, Asia, Europa og Latin-Amerika. Hvert år sender Leger Uten Grenser frivillige ut på 3 400 oppdrag i felt, som jobber sammen med over 16 000 nasjonalt ansatte i prosjektlandene. Organisasjonen er mest kjent for sitt arbeid i katastrofeområder, men driver også langsiktig arbeid blant befolkningsgrupper som lever i kroniske krisesituasjoner.

Det er kun 5 land som har operative sentre: Nederland, Belgia, Sveits, Frankrike og Spania.

[rediger] Informasjon

Leger Uten Grenser slår alarm om urettferdighet og overgrep. Dette brukes som siste utvei om det betyr at organisasjonen vil bli oppfattet partisk og ikke lengre kan jobbe i landet.

Leger Uten Grenser jobber for å informere om "De glemte krisene" som er en fellesnevner for svært mange av stedene organisasjonen jobber. Målet er at økt fokus på en krise vil bidra til mer midler og aller helst en varig løsning.

De fokuserer også på «De glemte sykdommene» som er en fellesnevner for mye av det Leger Uten Grenser arbeider med ute i felt. Sykdommene som ressurssvake mennesker blir rammet av er ofte svært uvanlige i vesten, noe som gjør at det ikke utvikles nye medisiner. Mange medisiner er også svært dyre.

Hvert år utgir Leger Uten Grenser en omfattende internasjonal rapport om sitt arbeid, og om verdens tilstand for arbeidsområdet.

Leger Uten Grenser utgir også en årlig liste over de ti mest underrapporterte humanitære krisene. I 2006 inneholdt denne lista volden i Den sentralafrikanske republikk, menneskelige tap på grunn av tuberkolose, konflikten i Tsjetsjenia, sivilbefolkningen i Sri Lanka, effektive strategier for å behandle underernæring, vold og fattigdom i DR Kongo, Somalia, Colombia, vold i hovedstaden på Haiti Port-au-Prince og sammenstøt i det sentrale India. Leger Uten Grenser vil med denne lista øke oppmerksomheten om disse krisene.

[rediger] Innsamling av midler

Omlag 80 % av Leger Uten Grensers inntekter er bidrag fra privatpersoner, noe som sikrer organisasjonen økonomisk og politisk uavhengighet. De resterende 20 prosentene av organisasjonens budsjett dekkes av institusjoner som EU og FN samt ulike lands regjeringer, deriblant den norske.

Av innsamlede midler (2004) brukes:

• 76,3 % til medisinsk nødhjelp
• 3,4 % til å påpeke om urett og overgrep
• 11,7 % til å samle inn penger
• 6,6 % til administrasjon
• 2 % til andre humanitære aktiviteter

Leger Uten Grenser skiller seg fra mange andre internasjonale organisasjoner ved at lønninger til organisasjonens ansatte på alle nivåer holdes på et minimumsnivå (med unntak av de nasjonalt ansatte i prosjektlandene).

Organisasjonen er også kjent for sin kritiske holdning til mange av de store bistandsorganisasjonene, blant annet FN.

[rediger] Farermomenter for frivillige

Ved siden av å være utsatt for skader og til og med dødsfall forbunnet med streifskudd, miner og sykdom, blir MSF-frivillige av og til anngrepet eller kidnapped av politiske eller kriminelle årsaker. I enkelte land med krig og uro, blir humanitære organisasjon er av og til sett på som partiske, særlig hvis de har et sterkt fokus på eller utelukkende hjelper bare ofre fra den en av partene i konflikter. I forbindelse med Krigen mot terrorisme har forholdene for humanitære hjelpere forverret seg. I land okkupert av USA har enkelte grupper begynt å se på ikke-statlige frivillige organisasjoner slik som MSF, som del av okkupasjonen. Siden USA har begynt å å bruke de frivillige organisasjonenes spåkbruk og uniformering (de bruker hvite landcruisere, de kaller opperasjonene sin for "humanitarian actions") i Irak-krigen og i Afganistan, har frivillige organisasjoner blitt tvunget til å begrense sine opperasjoner eller trekkes eg helt ut. ^[23] Usikkerhet i Afghanistan og Irak økte drastisk i etterkant av USAs opperasjoner der, og MSF har derfor erklært det for farlig å bistå med nødhjelp i de to landene ^[24]

Den 28. juli 2004 ble MSF tvunget til å evakuere Afganistan hvor de hadde vært siden slutten av søtti-tallet, både gjennom sovjets okkupasjon og under talibanregimet. ^[25] Dette skjedde etter at fem frivillige for MSF, afghanske Fasil Ahmad og Besmillah, belgiske Helene de Beir, hollandske Willem Kvint og den norske legen Egil Tynæs, ble drept den 2. juni i et bakholdsangrep på bilen de kjørte i av uidentifiserte militsia-grupper i nærheten av Khair Khana, i Badghis province.^[26]

Arrestasjoner og kidnappinger forekommer også i politisk ustabile områder, og enkelte tilfeller har MSF baser blitt bortvist fra områder og land. Arjan Erkel, opperasjonsleder i Dagestan i nord-Kaukasus, ble kidnappet og holdt fanget på ukjent sted av ukjente kidnappere fra den 12. august 2002 til den 11. april 2004. Paul Foreman, leder av MSF-Holland, ble arrestert i Darfur, Sudan i Mai 2005 for å nekte å overlevere dokumenter med innsamlet materiale om voldtekter, begått av den regjeringsstøttede Janjaweed militsen i Darfur. Foreman viste til de voldtatte kvinnenes rett til anonymitet, og MSF påsto at den sudanske regjering hadde arrestert ham fordi de misslikte den negative oppmerksomheten som ville følge med rapporten^[27]

[rediger] Organisasjonen

Leger Uten Grenser har seksjoner i Belgia, Frankrike, Holland, Spania, Sveits, Norge, Danmark, Sverige, Hong Kong, Italia, Tyskland, Storbritannia, USA, Australia, Canada, Japan, Østerrike, Luxembourg og Hellas. I tillegg ligger det internasjonale kontoret i Sveits.

Nordmannen Morten Rostrup var president for den internasjonale organisasjonen fra 2000–2003.

MSF er en paraplyorganisasjon. Seksjonene er medlemsorganisasjoner hvor medlemsskap oppnås ved at man har jobbet i felt eller på kontoret (frivillig eller lønnet). Reglene varierer noe fra seksjon til seksjon. Dette gir organisasjonen en relativt liten medlemsmasse i forhold til virksomheten sin og gjør den avhengig av mange bidragsytere/givere.

[rediger] Den norske seksjonen

Den norske seksjonen av Leger Uten Grenser ble etablert 18. november 1996

[rediger] Referanser

[rediger] Eksterne lenker

• Leger Uten Grenser
• Médecins Sans Frontières
• Offisiell fredsprisside for MSF
• Essentialdrugs.org

Internasjonale nettsteder

• Médecins Sans Frontières Australia / Leger uten grenser
• Médecins Sans Frontières Canada / Leger uten grenser
• Médecins Sans Frontières UK / Leger uten grenser
• Médecins Sans Frontières USA / Leger uten grenser