Henrik Ibsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Henrik Ibsen
Henrik Ibsen
Pseudonym(er):	Brynjolf Bjarme
Født:	20. mars 1828 Skien
Død:	23. mai 1906 Kristiania
Yrke(r):	Dramatiker
Nasjonalitet:	Norge
Sjanger:	Realisme / modernisme
Debut:	Catilina
Påvirkninger:	Kierkegaard, Brandes
Påvirket:	George Bernard Shaw, Oscar Wilde, James Joyce, Arthur Miller, Hollywood-skolen, John Lennon, Roger McGuinn og Peter Benchley.
Signatur:

Henrik Ibsen (født Henrik Johan Ibsen 20. mars 1828 i Skien, død 23. mai 1906 i Kristiania) var en norsk dramatiker av stor internasjonal betydning. Ibsen er omtalt som det moderne dramas far, og har påvirket en rekke kunstnere, fra George Bernard Shaw og Oscar Wilde, til James Joyce. Han er kjent for storverk som Peer Gynt, Kejser og Galilæer og Gengangere. Ibsen antas å være den nest mest spilte dramatikeren i verden, etter William Shakespeare. Han utga bøkene sine på Gyldendal forlag. Ibsen var også ansatt som sceneinstruktør ved Det norske Theater i Bergen fra 1851 til 1857 og som artistisk direktør ved Kristiania norske Theater i Møllergaten 1 inntil konkursen i 1862. I 1863 frem til utenlandsreisen i 1864 var han konsulent for Christiania Theater i Oslo.

Innhold 1 Liv 1.1 Barndom 1828–1849 1.2 Veien til modning 1850–1863 1.3 Utlendighet 1.4 Tilbake til Norge 1.5 Begravelsen 2 Ibsen som samfunnsaktør 3 Forfatterskap 3.1 Hovedverk 3.1.1 Kongs-Emnerne 3.1.2 Brand 3.1.3 Peer Gynt 3.1.4 De Unges Forbund 3.1.5 Kejser og Galilæer 3.1.6 Samfundets støtter 3.1.7 Et dukkehjem 3.1.8 Gengangere 3.1.9 En Folkefiende 3.1.10 Vildanden 3.1.11 Rosmersholm 3.1.12 Fruen fra havet 3.1.13 Hedda Gabler 3.1.14 Byggmester Solness 4 Andre om Ibsen 5 Arven etter Ibsen 5.1 Museer 5.2 Ibsen-prisen 6 Bibliografi 7 Litteratur om Ibsen 8 Referanser 9 Eksterne lenker

[rediger] Liv

[rediger] Barndom 1828–1849

Ibsen ble hjemmedøpt 28. mars 1828, og dåpen ble stadfestet i kirken 19. juni samme år. Hans faddere var Madame Ibsen, Ibsens tante Mariane Nicoline Elisabeth Paus, Mats Jenssen, Hans Jacob Bakke, skibskaptein J. Stenersen og Jacob Boysen. Han ble oppkalt etter sin farfar Henrich Ibsen og sin morfar Johan Altenburg, og kanskje også etter sin onkel Henrik Johan Paus. Han var den eldste i en søskenflokk på fem.

Henrik Ibsen vokste opp i en meget velstående familie i Skien. Hans far, forretningsmannen Knud Ibsen, var av skipperslekt, og moren, Marichen Altenburg, var fra de mest velstående handelsslektene i området.

Dikterens farfar forliste med skuten «Caritas» (gresk for barmhjertighet) som han eide og førte utenfor Hesnes ved Grimstad. Ett år etter forliset giftet enken Johanne seg med den rike Ole Paus, og Knud Ibsen vokste opp i stor velstand på Østre Rising i Gjerpen. Ole Paus var far til stedets senere stortingsrepresentant, byfogd C.C. Paus, som altså var Knud Ibsens halvbror. I 1825 giftet Knud Ibsen seg med Marichen Altenburg, som han kjente fra barndommen av. Henrik Ibsens mor, Marichen Altenburg, var videre datter av nok en Paus, Hedevig Christine Paus, og hennes mann Johan Andreas Altenburg, også av byens patrisiat. Henrik Ibsen var stolt av dette slektskapet, særlig etter farens økonomiske fallitt, som avbrøt hans utdannelse og gav opphav til et sterkt mismot på samfunnets vegne. I 1883 skrev han i et brev til Georg Brandes:

	Mine forældre tilhørte både på fædrene og mødrene side datidens mest ansette familjer i Skien. Stedets mangeårige storthingsrepræsentant, byfogd Paus og dennes bror sorenskriver Paus var min fars halvbrødre og min mors fættere. Ligeså nær beslægtede var mine forældre med familjerne Plesner, v.d. Lippe, Cappelen og Blom, altså omtrent med alle de patricier-familjer som dengang dominerte stedet og omegnen.
– Henrik Ibsen i brev til Georg Brandes Mer på Wikiquote

Da Knud Ibsen gikk fallitt måtte familien selge gården i Skien og flytte ut på landstedet Venstøp, noen få kilometer nord for Skien sentrum. Like etter Henriks konfirmasjon flyttet familien tilbake til Skien. De bodde i et hus på Snipetorp som ble eid av Knud Ibsens halvbror, skipsreder og kjøpmann Christopher Blom Paus. Den da 15 år gamle Henrik forlot Skien kort tid etter for å gå i apotekerlære i Grimstad. Familien Ibsen ble boende på Snipetorp til 1865.

I 1846 fødte vaskekonen Else Sophie Jensdatter Birkedalen et barn som hun ga navnet Hans Jacob Henriksen, oppkalt etter Henrik Ibsen. Ibsen, som var ti år yngre, vedkjente seg riktignok farsskapet, men han ville aldri senere ha noe med sønnen å gjøre, bortsett fra at han betalte bidrag frem til gutten var 14 år.^[1]

[rediger] Veien til modning 1850–1863

I 1850 flyttet Ibsen til hovedstaden, Christiania. Der gikk han på Heltbergs studentfabrikk for universitetskandidater, blant annet sammen med Bjørnstjerne Bjørnson, mens han leilighetsvis tjente penger som journalist. Det gikk ikke bra for Ibsen på skolen, og han strøk i gresk og aritmetikk. Det var egentlig ikke så dårlig, sett at han bare hadde gått to uker på skolen. Han skrev sitt første skuespill, Catilina (1850), som ble utgitt da Ibsen bare var 22, men det ble ikke oppført. Catilina er en tragedie som reflekterer atmosfæren rundt 1848, hvorfra Ibsen adopterte nye ideer om personlig frihet. Han fulgte opp med fire stykker om norsk folklore og historie, mest merkbart Fru Inger til Østeraad (1855).

Han arbeidet ved Det norske Theater i Bergen fra 1852 til 1857, etter at han ble oppdaget av Ole Bull som tilbød ham stillingen, hvor han foruten å instruere når hans egne skuespill ble satt opp til regi, hadde til arbeidsinstruks først og fremst å ta seg av dekorasjonene, kostymene, rekvisita etc. og selve person-arrangementet på scenen. Hans metoder og nytenkning innenfor teatret var kontroversielle, og han måtte flere ganger vike for det bestående.

I 1857 returnerte han til Christiania etter å ha giftet seg med Suzannah Thoresen, stebarnet til forfatteren Magdalene Thoresen. Året etter ble deres eneste barn, Sigurd Ibsen, født, og Ibsen fungerte som instruktør på nye Christiania Theater i Møllergaden frem til 1864. I løpet av denne perioden skrev han Hærmændene paa Helgeland og Kjærlighedens Komedie, begge historiske stykker, og satiren Kongs-Emnerne. Suzannah skal da og senere ha vært viktig for sin litt bedagelige manns produksjonsevne, som den daglige igangsetter.

Se den utdypende artikkelen Ibsen fra Lom til Luster.

[rediger] Utlendighet

I april 1864 vant han stipend av staten, og med denne støtten, samt litt økonomisk hjelp fra Bjørnson, forlot Ibsen Norge til fordel for Italia. De neste 27 år skulle han tilbringe i utlandet, bare med sjeldne og korte besøk til hjemlandet. I løpet av den tiden han bodde i Italia og Tyskland, skrev Ibsen sine best kjente arbeider. Først ut var Brand (1866), en symbolsk tragedie om en prest som følger sitt høye prinsipp. Året etter skrev han sitt kanskje mest kjente verk, Peer Gynt. Disse verkene gjorde han til Skandinavias mest kjente forfatter, og fra 1866 fikk han Statens kunstnerlønn.

[rediger] Tilbake til Norge

Ibsen kom tilbake til Norge i 1891 hvor han fortsatte å skrive til 1900. Hans ekteskap var gledesløst, men et par episoder av vennskap med yngre damer brøt regelmessigheten. I 1893 ble han tildelt storkorset av St. Olavs Orden.

I 1898 mottok han verdens hyllest i anledning sin 70-årsdag. I forbindelse med feiringen av åremålsdagen ble han av respektive den danske og svenske konge tildelt storkorset av Dannebrogsordenen og storkorset av Nordstjerneordenen.

Like etter et ball på slottet 12. mars 1900 ble Ibsen syk. I Aftenposten noen dager senere kunne man lese at han var «let angreben af Influenza» og at han derfor ikke kunne motta besøk på fødselsdagen 20. mars.^[2] I ettertid har flere Ibsen-kjennere spekulert i om dette representerte Ibsens første hjerneslag.^[3] I alle fall satte hans sviktende helse en stopper for videre litterære planer, selv om han fortsatte å formidle sine synspunkter gjennom en rekke intervjuer. I 1903 hørte offentligheten fra ham for siste gang, for deretter ble Ibsen påført alvorlige begrensninger som følge av ytterligere noen slagtilfeller. Siden bare fortsatte det å gå nedover med ham. Tre år senere, kl. 14.30 den 23. mai 1906, døde Ibsen i sin leilighet i Arbins gate 1 i Christiania, 78 år gammel.

Ibsens lege dr. med. Edvard Bull forteller at Ibsens nærmeste familie hadde samlet seg rundt dikterens seng dagen før han døde. Trolig for å trøste ytret sykepleiersken at hun syntes doktor Ibsen så litt bedre ut i dag. Anekdoten forteller at han reiste litt på seg i sengen og sa et klart og tydelig: «Tvert imot!» Hvoretter han sankt tilbake og kom i koma, hvoretter det ikke falt flere ord fra hans lepper. Legen mente dette ikke var noe svar på hva det var blitt talt om, og at de siste ord skulle være en protest passer godt for en mann som hele sitt liv protesterte, dementerte og var mot strømmen.

Ibsens siste hjem ble i 1990 leid av skuespiller Knut Wigert og stiftelsen «Nasjonalmuseet Henrik Ibsen». I 1993 ble Norsk Folkemuseum stilt ansvarlig for driften. Etter å ha stengt dørene for publikum i februar 2005 gjenåpnet Ibsenmuseet, i anledning hundreårsdagen for Henrik Ibsens død 23. mai 2006, et sterkt utvidet museum, med nye utstillingslokaler og et fullt tilbakeført dikterhjem.

[rediger] Begravelsen

Henrik Ibsen ble gravlagt på Vår Frelsers gravlund fredag 1. juni 1906. Begravelsesseremonien foregikk i en fullsatt Trefoldighetskirke, hvor 20 000 mennesker antas å ha stått utenfor for å overvære begravelsen. Så mange som 44 kranser skal være blitt lagt ned ved kisten. Etterpå ble kisten båret i prosesjon opp Ullevålsveien, med følge av Stortinget, regjeringen, Høyesterett, kommunestyret i Oslo, representanter fra utlandet med flere. På kirkegården fant sted en enkel seremoni, der «Vaag o sjæl o bed» ble sunget av Handelsstandens sangforening, og Brigademusikken spilte Edvard Griegs sørgemarsj over Rikard Nordraak.

Kisten ble senket av maler Eilif Petersen, forfatter Wilhelm Krag, arkitekt Harald Olsen, komponist Ole Olsen, redaktør Nils Vogt og teatersjef Johan Fahlstrøm samt to representanter fra Studentersamfundet. Sogneprest Christopher Bruun foresto jordpåkastelsen.^[4]

[rediger] Ibsen som samfunnsaktør

[rediger] Forfatterskap

[rediger] Hovedverk

[rediger] Kongs-Emnerne

Kongs-Emnerne, som kom ut i oktober 1863 og hadde premiere 17. januar 1864, var Ibsens første store tragedie på 1860-tallet. Historien er fra første halvdel av 1200-tallet, der den tvisynte Hertug Skule kjemper om Norges trone med den unge kong Håkon Håkonsson, mens biskop Nikolas Arnesson intrigerer for å skape ondt blod mellom dem. Stykket er godt skrevet, med spennende intrige og mange slående replikker, og passet godt samtidas nasjonalromantiske smak. Det viste at Ibsen nå var i ferd med å bli en mesterlig dramatiker. Den største vansken på teatret er at det må skjæres en god del ned for å spilles på en kveld, likevel er det ikke så langt som Ibsens to neste stykker.

I ettertida er Kongs-Emnerne likevel etterhvert blitt mindre populært enn stykkene som følger etter. Stykkets moral er blant annet en dyrking av den reine viljekraften som også finnes i Brand, og som de fleste moderne tilskuere har vanskelig for å sympatisere med. Det er kanskje typisk at Vidkun Quisling var begeistret for stykket, og engang beskrev det som Nasjonal Samlings program. Uten at Ibsen på noen måte kan mistenkes for fascistiske sympatier, uttrykker det nok at i Kongs-Emnerne fins en nasjonalistisk dyrkelse av mannsmot og blodig død som virker fremmed, 150 år etter. At biskop Nicolas ondskap og feighet koples til at han har forkrøplete kjønnsorganer, er også et poeng som virker veldig gammeldags, for å si det forsiktig.

Kongs-Emnerne skulle bli Ibsens siste stykke fra det som i noe utvidet forstand kan kalles vikingetida, og hans nest siste stykke fra eldre historisk tid (det siste var Keiser og Galilæer (1873)).

[rediger] Brand

Ibsens gjennombruddsverk som dramatisk forfatter var Brand fra 1866. Stykket handler om en rettlinjet prest, som stiller et problematisk hardt krav om konsekvens overfor seg selv og sine nærmeste. Dette kravet fører ham til slutt opp i en umulig situasjon, men som alltid hos Ibsen er slutten åpen, og den avsluttende replikken, «Han er Deus Caritatis [kjærlighetens gud]», kan tolkes på forskjellige vis. Hovedpersonen står som rak motsetning til den unnvikende og frafalne Peer Gynt. Dagens lesere har lett for å fordømme Brand, men Ibsens egne ord var: «Brand er meg selv i mine beste øyeblikk.»

Brand er skrevet i en svært krevende form, med replikker som samtidig er verselinjer på rim. Dette var en form som Ibsen tidligere hadde brukt i Kjærlighetes Kommedie, og skulle gjenta i Peer Gynt. At Ibsen faktisk klarte å få til dette og samtidig skrive replikker som er slagkraftige på en scene, viste hans språklige mesterskap. Stykket inneholder mange replikker som er gått inn i vanlig språkbruk som fyndord, ofte uten at folk vet hvor de kommer fra.

Men verseformen er svært vanskelig å gjengi i oversettelse. Derfor er også fullgode oversettelser på rim til andre språk av Brand og Peer Gynt sjeldne, utenom svensk og nynorsk, der mange av Ibsens egne løsninger kan brukes. I denne forbindelse er det naturlig å nevne at dansker rimeligvis leser originalteksten bedre enn de fleste nordmenn.

Boka vakte både begeistring og debatt i Danmark og Norge. I løpet av 18 år måtte skuespillet gis ut om igjen ti ganger. Stykket ble Ibsens første kommersielle suksess, og Ibsen selv endret etter dette både håndskrift og skjeggfasong.

[rediger] Peer Gynt

Nasjonaleposet Peer Gynt (1867) var en satirisk fantasi om en skryteglad egoist, den lettsindige og uansvarlige Peer, en figur fra norsk folklore. Peer dagdrømmer seg gjennom livet og unngår alle personlige, individuelle valg. Det som til syvende og sist blir Peers frelsesmulighet er Solveig og hennes valg og kjærlighet til ham. Men knappestøperen lar slutten stå åpen også her: «Ved siste korsvei vi møtes, Peer / og så får vi se om … jeg sier ikke mer». Det er liten tvil om at tematikken skrev seg fra Ibsens desillusjonering og forakt for sine landsmenn, et ambivalent forhold som var avgjørende i hans diktning.

Peer Gynt ble skrevet i Roma, på Ischia og i Sorrento og ble utgitt 14. november 1867 i København. Førsteutgaven ble trykt i et opplag på 1 250, men etter fjorten dager ble ytterligere 2 000 eksemplarer trykt. Dette store salget skyldtes først og fremst den suksess skuespillet Brand hadde oppnådd.

Peer Gynt kom som en naturlig konsekvens av Brand i Ibsens forfatterskap. Mens Brand var et drama Ibsen slet lenge med, kom Peer Gynt omtrent av seg selv. Dramaene står i et refleksjonsforhold til hverandre, og debatterer begge problemene omkring valg og mangel på valg, konsekvent handling eller fravær av konsekvent handling. Brand kritiserer unnfallenheten i de menneskene han møter, og blir tvunget til å ta et knallhardt oppgjør med seg selv. Peer Gynt representerer den unnfallenheten Brand tar avstand fra, og må på samme vis ta et oppgjør. Filosofisk står begge skuespillene i en dialog med Kierkegaards eksistensialisme. Stykkene gjorde Ibsen til en kjent dramatiker, og gav ham tilstrekkelig med inntekter.

Ibsen oppfattet selv Peer Gynt som et lesedrama. Det er alt for langt til å spilles i sin helhet på en kveld. Verseforma og en del av de dramatiske scenene (som for eksempel to skipsforlis) kan også skape vanskeligheter. Likevel er Peer Gynt blant Ibsens mest spilte stykker. Den livlige handlinga, de glitrende replikkene og appellen til skikkelser som Peer og Mor Åse har gjort at teatre gjerne lager sine egne redigeringer av stykket ned til et format der det blir spillbart.

I 1874 bestemte Ibsen seg for å lage en teaterversjon av Peer Gynt. Norges teatertradisjon på den tiden var basert på operetter og musikkspill, og Ibsen ante at dette stykket behøvde skikkelig musikk for å lykkes – og ba Edvard Grieg om å komponere denne. Den nye produksjonen ble først satt opp 24. februar 1876 i Christiania Theater.

Enkelte av stykkene fra Griegs musikk er blitt norske klassikere, for eksempel I Dovregubbens hall og Solveigs sang. I den senere tid er det imidlertid sjelden at teaterstykket settes opp sammen med musikken som Grieg komponerte, blant annet på grunn av det man kaller en manglende helhet i teaterstykket og komposisjonen.^{[trenger referanse]}

Den tyske forfatteren Dietrich Eckart skrev like godt om hele stykket, basert på Christian Morgensterns oversettelse fra 1901. Eckart begrunnet dette med at skandinavene ikke forstod Peer Gynt, tvert om: "Peer Gynt tilhører i sitt innerste vesen det tyske folk". Han kunne ikke norsk og hadde aldri vært i Norge, så Gjendin gjengis som "in den Bergen", mens Solveigs familie kommer fra "Schwarzbachtal". I 1912 skrev han dog til Sigurd Ibsen for å få bekreftet at hans egen versjon av farens skuespill passet best for et tysk publikum, og Sigurd Ibsen sendte et meget diplomatisk svar.^[5]

[rediger] De Unges Forbund

I De unges Forbund, som hadde premiere på Christiania Theater i 1869, brøyt Ibsen både med de historiske temaene og tragedien, og laget isteden en samtidskomedie. Lystspillet er en politisk satire plassert på et storgods i nærheten av en østlands kjøpstad, der den unge, radikale Sagfører Steensgaard avsløres som en streber og opportunist, mens Kammerherre Bratsberg, som representerer de eldre, aristokratiske og høyreorienterte, ender som helten.

På denne tida hadde nettopp stortingsgruppa som skulle bli grunnlaget for partiet Venstre organisert seg, og i Steensgaard kjente folk igjen både Bjørnstjerne Bjørnson og andre ledende politikere på hans fløy. Bjørnson hadde få år tidligere gitt Ibsen hjelp til å reise til Italia, og stykket ble derfor også oppfattet som svært utakknemlig. Det vakte stor sinne på venstresida, og ble møtt av organiserte pipekonserter på teatret.

I samtida ble stykket berømmet for realistiske atmosfære og lette, muntlige replikker. For ettertida er miljøet blitt nokså fjernt, og intrigen er for mye preget av gammaldags forvekslings-komedie til at det kan gjøre noe sterkt inntrykk. Stykket inneholder likevel ansatser som skulle slå ut i full blomst i Ibsens samtids-tragedier ikke lenge etter. I noen replikker fra Bratsbergs svigerdatter Selma finnes skissen til en person som 10 år etter skulle gi Ibsen hans største suksess: Nora i Et Dukkehjem.

[rediger] Kejser og Galilæer

I 1873 skrev Ibsen det han selv mente var hans hovedverk, Kejser og Galilæer. Dramaet er skrevet i to deler, og handler om keiser Julian «den frafalne» og hans eksistensielle vei bort fra kristendommen, og om hans økende selvbedrag. Diktverket regnes som svært krevende, men står i direkte sammenheng med Brand og Peer Gynt i Ibsens utvikling som dikter. Skal man forstå Ibsen kommer man i grunnen ikke utenom dette kjempeverket, som består av to skuespill: Cæsars frafald, og Kejser Julian.

Likevel er verket blant de dårligst kjente av hovedverkene til Ibsen. Få har lest det, og det blir nesten aldri spilt på scenen.

Som teaterstykke er Kejser og Galilæer for det første enormt langt. Det eneste kjente forsøket på å sette opp hele stykket på en kveld, en sterkt beskåret forestilling ved Det Norske Teateret i Oslo, tok over syv timer, og hadde innlagt middagspause med lapskaus til publikum.

For det andre har det et veldig mylder av personer, og er innom over hundre forskjellige navngitte rollefigurer. De færreste teatre har en stab som gjør det mulig for dem å fylle alle disse rollene. På Det Norske Teatret ble problemet forsøkt løst både ved å skjære vekk rollefigurer og la hver skuespiller spille mange roller. Det som da viste seg, er at rollene også har den svakheten at mange av dem er svært like, og derfor vanskelige for publikum å holde fra hverandre.

Kejser og Galilæer er på mange måter et imponerende stykke litteratur. Som en storslått historisk roman, eller kanskje som en lang, fargerik fjernsynsserie, kunne det kanskje slå an. Men litteraturhistoriens dom er at stykket mislyktes som teater. I motsetning til Peer Gynt mente ikke Ibsen at Kejser og Galilæer skulle være et lesedrama, han ville at det skulle spilles. Slik gikk det ikke, og stykket er nesten aldri blitt satt opp.

[rediger] Samfundets støtter

Samfundets støtter fra 1877 tar for seg en velstående og hyklersk forretningsmann, hvis risikable kurs nesten tar livet av hans sønn. Kvinnefrigjøring og de unges kamp for å frigjøre seg fra de gamle er også sentrale temaer.

Etter Kejser og Galilæer representerte Samfunnets Støtter nærmest et fullstendig brudd. Stykket er på nesten alle områder det motsatte av det Ibsen hadde gjort i sitt forrige verk. For første og eneste gang i forfatterskapet hans gikk det hele fire år fra et teaterstykke til det neste. Fra sitt veldigste drama kom han tilbake med et kort stykke. Det har ganske få, og svært ulike personer. Stykket kan uten større tilpasninger spilles på en kveld, og har en svært teatervennlig tekst. Det er et samtidsdrama, konfliktene handler om penger og posisjon i samfunnet på en måte som tilskuerne umiddelbart kunne kjenne igjen. Her er ingen mystiske og overnaturlige hendelser. De moralske konfliktene er ikke abstrakte og allmene, men jordnære og dagligdagse.

Enkelte kritikere har fremholdt at stykkets største svakhet er den lykkelige slutten: Etter å ha stått fram som en kynisk spekulant som er villig til å sende andre i døden, står «hovedskurken» fram som angrende synder, og alle forsones til slutt. Det gjør slutten lite troverdig. Samtidig har det vært hevdet at en mer besk slutt kunne bli for sterk og samfunnskritisk for mange på den tid da stykket ble skrevet.

I motsetning til Keiser og Galilæer ble Samfundets Støtter straks en stor internasjonal suksess på teatrene. Av avgjørende betydning var det at dramaet slo an i Berlin, som var en av Europas kulturelle hovedsteder på denne tida. Konfliktene i stykket appelerte både til tyske liberalere og sosialdemokrater, som gjorde Ibsen til en sentral figur i samfunnsdebatten. Med Berlin og Tyskland som utgangspunkt skulle Ibsens ry etter hvert spre seg til resten av Europa og Nord-Amerika.

Samfundets støtter skulle bli retningsgivende for hele resten av Ibsens dramatiske produksjon. Alle hans seinere stykker var samtidsdramaer. Ibsen skrev aldri mer komedie, og ga seg aldri mer ut på reise til fjerne tider og eksotiske land. Stykkene var svært lett spillbare. De hadde replikker som la seg etter det daglige talemålet, Ibsen skrev ikke lenger på rim, som i Kjærlighetens Komedie, Brand og Peer Gynt. Om de skilte seg fra Samfunnets Støtter på noen måte, så var det ved at de ble enda kortere, fikk færre og mer skarpt ulike personer, og i motsetning til dette stykket fikk de som regel en tragisk slutt. Det bør vel også legges til at av de tolv samtidsdramaene som avslutter Ibsens forfatterskap, er Samfundets Støtter det svakeste.

[rediger] Et dukkehjem

Et dukkehjem kom to år etter i 1879 og er Ibsens mest berømte stykke. Nora og Torvald lever i et tilsynelatende lykkelig ekteskap helt til Nora får demonstrert Torvalds kynisme og forlater ham og deres tre barn for å finne sin egen vei til modenhet. Torvald representerer den konservative borgermoralen, Nora den frie vilje og individets rettigheter.

Et dukkehjem blir ofte tolket som Ibsens viktigste innlegg i debatten om kvinnerettigheter og har lenge blitt hyllet av feminister som et stort bidrag til kvinnefrigjøringen. Ibsen selv sa seinere at han ikke hadde tenkt spesielt på kvinnefrigjøring da han skrev, men på menneskefrigjøring. Samtidig satte han stor pris på den støtten han fikk fra de radikale kvinneorganisasjonene, deltok gjerne på tilstelninger de laget til ære for ham og snakket blant annet om kvinnefrigjøring i den eneste politiske talen han holdt da han kom tilbake til Norge.

Stykket er teatermessig bedre enn Samfundets Støtter, blant annet fordi det har færre personer, er strammere bygd opp og ikke er skjemmet av en lykkelig slutt. (Protester mot stykkets slutt fra en kjent tysk skuespillerinne gjorde riktignok at Ibsen skrev en alternativ slutt for henne, der Nora ikke går, men blir hos mann og barn, under protest! Mangelen på opphavsrettslig beskyttelse gjorde at tyskerne kunne ha endret slutten uansett, så Ibsen foretrakk å gjøre det selv, riktignok under protest, han også.) Det blander spenning, humor og tragedie på en mesterlig måte, som har gjort det elsket på teatrene. Om et Dukkehjem har noen svakhet, er det kanskje at Nora er for god og snill, slik at hun kan framstå litt uvirkelig. Hun mangler fandenivoldske og usympatiske trekk som nettopp finnes hos virkelige personer. Her kom Ibsen til å utvikle kvinneskikkelsene sine videre, senere.

Stykket gjorde umiddelbart sensasjon. På et tidspunkt spilte fem teatre i Berlin stykker av Ibsen samtidig! Etter Berlin ble det satt opp i mange land i Europa og Nord-Amerika, og bidro til å gjøre Ibsen verdensberømt.

Temaet, at en gift kvinne kan bli nødt til å gå fra mann og barn for å vinne sin personlige og moralske frihet, er det mest lett forståelige som Ibsen noen gang tok opp. Det har bidratt til å gjøre dette stykket til et av verdens mest spilte, med oppsetninger også i land og kulturer der mange av Ibsens andre stykker er vanskeligere tilgjengelige. Et Dukkehjem er også filmet mange ganger.

[rediger] Gengangere

Gengangere fra 1881 rører ved en rekke kontroversielle og forbudte temaer som syfilis, incest, ekteskap som institusjon, barn utenfor ekteskap, sosiale konvensjoner som ødeleggere av frihet og et lykkelig liv, og ikke minst aktiv dødshjelp. Ibsen anvender en retrospektiv teknikk som på en meget effektiv måte utfordrer ikke bare stykkets karakterer og dets samtid, men også vår egen tid.

Stykket er enda strammere, kortere og med færre personer enn Et Dukkehjem. Hovedrollen, fru Alving, er mer allsidig tegnet enn Nora, og er blitt en av de store drømmerollene for kvinnelige skuespillere. Slutten er kanskje den følelsesmessig sterkeste som Ibsen noen gang skrev.

Gjengangere vakte mye voldsommere debatt enn noen av Ibsens stykker før eller siden. Mens han tidligere hadde angrepet korrupte rikfolk (i Samfunnets Støtter) og undertrykkende ektemenn (i Et Dukkehjem) ble dette stykket oppfattet som et angrep på ekteskapet som institusjon. At personer i stykket sier at det er bedre å leve ugift i kjærlighet enn å forsøke å redde et forgiftet ekteskap, var blant det som i samtida ble oppfattet som usedelig. At «skurken» i stykket er presten Manders, som framstår som en hykler som nedkaller ulykke over de andre hovedpersonene, ble spesielt fra konservativt, kristelig hold tatt som en krigserklæring.

Stykket ble møtt med svært harde angrep, noe som gjorde at de færreste teatre våget å sette det opp. I Tyskland ble det forbudt, og spilt illegalt på hemmelige steder. I Norge kom det ikke opp før i 18xx, og da var det en omreisende svensk trupp som spilte det, ingen norsk teatersjef turte.

Kanskje aller mest alvorlig for Ibsen var en bokhandlerboikott. Ibsen levde av salget av stykkene sine. Nå organiserte norske bokhandlere tilbakesending av Gengangere til forleggeren i København. Ulikt andre stykker av Ibsen, som solgte svært raskt, solgte førsteutgaven ikke ut før på 1890-tallet. Dette var en direkte trussel mot Ibsens økonomiske eksistens, mot at han kunne leve videre som forfatter.

Ibsen oppfattet angrepene på stykket som et forsøk på å ødelegge ham sosialt, nærmest som en kamp på liv og død. Men på litt lengre sikt skulle denne kampen bidra til å øke beundringen for Ibsen enda mer. Blant ungdommen som vokste opp på 1880-tallet fikk Ibsen ry som en uforferdet forkjemper for frihet og sannhet, mot mørkemannsvelde og reaksjon. De gjorde Ibsen til sin store helt. Da denne generasjonen få år etter dominerte det intellektuelle livet, gjorde de også Ibsens posisjon urokkelig.

[rediger] En Folkefiende

En Folkefiende kom i 1882, et år etter Gengangere. Dette var eneste gang etter 1860-tallet Ibsen bare lot det gå et år mellom stykkene sine. Fortellingen om badelegen Dr. Stockmann som finner ut at badet hele byen lever av er forgiftet, og venter å bli feiret som en helt for oppdagelsen, er et av Ibsens bitreste. Stockmanns berømte uttalelser om at flertallet tar alltid feil og den står sterkest, som står alene, er blitt utlagt som et politisk credo fra Ibsen, og mange har oppfattet moralen i stykket som vanskelig å tolke.

Det er rimelig å se En Folkefiende som et uttrykk for Ibsens ønske om å slå tilbake etter kritikerne av Gjengangere. Slik sett er En Folkefiende en allegori: Badet er samfunnet, eller kanskje en samfunnsinstitusjon som er «forgiftet» som det borgerlige ekteskapet. Badelegen er Ibsen, som avslører råttenskapen. Byens befolkning steiner Stockmann, som de konservative kritikerne av Gjengangere gikk til angrep på Ibsen. Men nettopp den som tør si sannheten i tross mot det massive flertallet er den eneste som er sterk nok til å tørre å ha rett.

Stykket virker som om det er skrevet i hellig raseri, og Ibsen slår løs mot alle kanter. Radikalere og liberalere, som når samfunnskritikken koster noe velger å slutte seg til majoriteten, hadde han kritisert før i De Unges Forbund og han fortsatte kritikken seinere, blant annet i Rosmersholm. De konvensjonelle, de servile og alle som fulgte dem var som alltid hans skyteskiver. Noen ganske få står igjen som Ibsens helter: Representanter for ungdommen, frigjorte kvinner representert ved Stockmanns datter Petra og «gatekjøterne», fattigfolks unger, er de eneste som finner nåde til slutt.

Som skuespill er en folkefiende et nytt mesterverk, vittig, satirisk og grotesk, med en mye livligere ytre handlig enn i de tre tidligere samtidsdramaene hans. Samtidig kom den bitre tonen til å prege de neste stykkene han skrev.

[rediger] Vildanden

I 1884 kom Vildanden, et psykologisk drama om Hjalmar Ekdal og hans familie. På loftet deres bor en villand sammen med Hjalmars sosialt ødelagte gamle far. Det blir avslørt at Hjalmars datter, Hedvig, ikke er hans datter allikevel. Gregers Werle, Hjalmars barndomsvenn, prøver å hjelpe familien Ekdal fram til «sannhet» gjennom å konfrontere alle de ubehagelige hemmelighetene og løgnene de omgir seg med. Til slutt råder han Hedvig til å ofre det dyrebareste hun eier, Villanden. I stedet skyter hun seg selv. Fra dette stykket kommer det kjente sitatet: «Tar De livsløgnen fra et gjennomsnitsmenneske, tar De lykken fra ham med det samme.»

Denne merkelige fortellinga inneholder mye av den samme bitterheten som En Folkefiende, og kan også leses som en fortsettelse av Ibsens svar på kritikken av Gjengangere: Det nytter ikke å fortelle folk flest sannheten, det tåler de ikke. Dette kan også tolkes som at Ibsen geiper til standpunkter han før har forfektet, blant annet i Brand. Vilje til sannhet er ikke det viktigste i verden, egentlig. Kanskje gjør den bare skade, som hos den overspente sannetssøkeren Gregers Werle.

Villanden er også et stykke som fengsler tilskuerne gjennom det rare og nærmest absurde miljøet: Kontrasten mellom villandens naturromantiske fantasiverden på loftet og det prosaiske, fattigslige og snusfornuftige livet i stua til Hjalmar Ekdal. Ibsen griper tilbake til noe drømmeaktig, poetisk som han har latt ligge i de tidligere samtidsdramaene. Han malte med breiere pensel enn før, og viste enda en gang at han klarte å holde et høyt tempo og samtidig fornye seg.

[rediger] Rosmersholm

I Rosmersholm fra 1886 vender Ibsen tilbake til flere av temaene fra Gengangere. På en gammel herregård på Sørlandet bor presten Rosmer, han har hatt konservative synspunkter men vil nå gå ut offentlig til støtte for frisinn. Rebekka West, hans sterke og selvstendige husholderske, elsker ham. Pastor Kroll, Rosmers gamle kampfelle, kan ikke godta at Rosmer har skiftet side og truer med å skandalisere ham og Rebekka West. Den liberale redaktøren, som svikter og går over til reaskjonen under press (en type som går igjen i flere Ibsen-stykker) er også med. Under presset fra samfunnets motstand bryter både Rosmer og Rebecca West sammen. Han gir opp alle sine store drømmer, hun avslører at hun har lurt Rosmers kone i døden for å vinne ham. Sammen går de to i fossen. Det er det gamle samfunnets fordommer og ideer, dets «gjengangere» som har knust dem.

Stykket var preget av at Ibsen hadde vendt tilbake til Norge og opplevd kampen om parlamentarismen i 1884, den voldsomme partistriden sjokkerte ham. Den intolerante reaksjonære Kroll skal være bygget over en levende modell Ibsen traff.

Rosmersholm er også det første store litterære verk i Norge i nyere tid som behandler incest. Rebecca West får opplysninger som avslører for henne at hun kan være incestoffer, det bidrar til å drive henne i døden. Samtidig er incestofferet og mordersken West stykkets sterkeste, mest sympatiske og på mange måter beste person (ingen selvfølge på 1800-tallet, da det var vanlig å framstille incestofre som «skyldige»). Her tok Ibsen opp temaer som ikke ble vanlige i norsk litteratur før omtrent 100 år etter. Med Rebecca West gikk han også et langt skritt videre i å utvikle kvinneskikkelser som var like allsidige, motsetningsfylte og problematiske som de største mannlige litterære heltene.

Rosmersholm (som i motsetning til Gjengangere har med et virkelig skrømt) inneholder også sterkere drag av mystikk enn noe Ibsen-stykke siden Keiser og Galilæer. Fra Samfunnets støtter hadde Ibsen lagt det overnatulige på hylla, nå tok han det fram igjen. Det bidro til å skape en naturmystikk, noe nærmest folkeviseaktig rundt tragedien, og gjøre Rosmersholm til et av Ibsens vakreste og mest særegne stykker.

[rediger] Fruen fra havet

Fruen fra havet (1888) ble Ibsens lyseste og vennligste stykke på 1880- og 1890-tallet. Historien er enda et ekteskapsdrama fra en småby, der en kvinne har giftet seg med en mann hun ikke elsker for å komme unna en vanskelig fortid. Nå lever de to tilsynelatende ganske lykkelig sammen med mannens to døtre fra et tidligere ekteskap. Men er hun så lykkelig under overflaten, egentlig? Dessuten drømmer hun om en gammel elsker, en finsk morder med kniv, og en natt kommer han tilbake fra sjøen, Skal hun gå, eller skal hun bli?

Dette lyder jo ikke akkurat muntert. Men det er noe forsonlig i atmosfæren, som mangler i de bitre, brutale tragediene Ibsen skrev i årene like før. Ektemannen, Dr. Wangel, er ikke slik en fæl fyr som ektemenn i de tidligere stykkene ofte var. Han er en ganske bra og klok kar, egentlig. Det er sommersol over landskapet, og noe lekent over bifigurene som går ut og inn av fortellinga. Det blir ikke så opplagt at Ellida Wangel absolutt må gå sin vei.

Temaet er riktignok alvorlig nok. Det går an å se Fruen fra Havet som en kommentar til tidligere Ibsen-kvinner som Nora Helmer og Fru Alving, som stiller spørsmålet: Under hvilke forhold er det riktig av en kvinne å bli i et ekteskap? Svaret stykket kommer med, er: Hvis ektemannen har mot til å la henne gå. Hvis hun helt fritt kan bestemme det selv. DA kan hun bli. Samtidig som stykket sier dette, mer enn antyder det at unge jenter vil fortsette å gjøre mødrenes feil.

Ibsen fortsetter sin flørt med det overnaturlige i dette stykket. Finnen med kniven, f.eks., er han et virkelig menneske eller en draug, som kommer tilbake fra et forlis på havet? Tilskuerne får egentlig aldri noe svar på dette (akkurat som de aldri får svar på mange andre mysterier i andre Ibsen-stykker).

Fruen fra Havet er et av de to Ibsen-stykkene der som har samme viktige rollefigur: Dr Wangels yngste datter, den opprørske Hilde Wangel. Hun kommer tilbake som den unge forførersken i stykket om Byggmester Solness.

[rediger] Hedda Gabler

Hedda Gabler (1890) er en studie av en kvinne som er opptatt av å bli en sosial suksess, men samtidig dypt utilfreds med det. Hedda er 29 år, har giftet seg med en mann hun ikke elsker for pengenes skyld, og er kanskje gravid med et barn hun ikke ønsker seg. Før hun ble gift, flørtet hun med den fordrukne skribenten Eilert Løvborg (som noen mener er et portrett av Ibsens yngre litterære utfordrer, August Strindberg). Når hun ikke kan få Løvborg, intrigerer hun for at han skal gå under. Hun lurer ham til å drikke igjen, og brenner manuskriptet som kan få ham sosialt på beina. Assessor Brack, en annen og mer kynisk gammel flamme, avslører at Hedda er medskyldig i Løvborgs selvmord på et bordell, Brack truer med å avsløre det offentlig hvis hun ikke vil bli hans elskerinne. Hun velger selvmord heller enn å havne i hans makt.

Hedda Gabler er en slags Nora Helmer på vranga. Nora har romantiske ideer om ekteskap, kjærlighet, samliv og så videre. Hedda har et dypt kynisk syn på det alt sammen, hun ser på alt sånt som trappetrinn på vei til sosial status i et spill der hun satser alt for å vinne. Samtidig er hun dypt utilfreds med dette livet, og drømmer uklart om noe helt annet. Når Noras illusjoner brister overveier hun selvmord, men isteden går hun ut av det gamle livet sitt som en fri kvinne. Når Hedda oppdager at den sosiale klatringa hennes ikke kan gi henne noe av det hun ønsker seg ser hun ingen utvei, men skyter seg.

Samtidig er Hedda på mange måter et mye mer levende menneske enn Nora. Noras litterære feil er at hun blir litt en-dimensjonal bare god og snill. Hedda er mye mer allsidig: Hun kan være både snill og slem, egoistisk og idealistisk, kynisk og drømmersk samtidig. På teatret hadde bare menn fått lov til å ha slike allsidige personligheter før Ibsen begynte å skrive sine seine kvinneroller. Kvinner som er både intelligente, sympatiske, har store feil og spiller «skurkeroller», som Hedda på et vis gjør, er en oppfinnelse av den gamle Ibsen.

Dette har gjort Hedda Gabler til en av de store ønskerollene for kvinnelige karakterskuespillere. I Ibsens samtid gjorde hun voldsomt inntrykk, ikke minst ved teatrene, der kvinneskikkelser som var søte, myke, snille og ofte dumme dominerte. I England fikk Hedda spesielt mye å si for en del radikale unge skuespillerinner. Noen av dem, som senere ble ledende i Sufragette-bevegelsen sa senere at å spille Hedda Gabler hadde vært viktig for at de ble sufragetter.

Hedda Gabler ble første gang spilt i München i Tyskland, den 31. januar 1891 ved «Königliches Residenz-Theater». Den første forestillingen i Storbritannia var 20. april samme år på «The Vaudeville Theatre» i London. Stykket vakte sterk debatt, blant annet fordi noen (mannlige) kritikere mente Hedda var en «unaturlig» kvinne. Men den sterke støtten til stykket, ikke minst fra teaterfolk, bidro til at det snart ble allment anerkjent som et nytt, stort Ibsen-stykke.

[rediger] Byggmester Solness

Byggmester Solness som kom i 1892, innledet en ny vending i Ibsens forfatterskap. Hovedpersonen er en gammel mann som har nådd toppen i sin karriere, men som oppdager at han ikke er tilfreds. Han synes at han egentlig ikke har oppnådd det han ville, hverken i kunsten eller i kjærligheten. Han frykter og undertrykker de som er yngre enn seg, men han lengter desperat etter ungdom, også. Den unge og forførende frekke Hilde Wangel (som også er med i Fruen fra havet) trenger inn i livet hans og tvinger ham til å se alt dette i øynene.

Mens Ibsens samtidsdramaer opp til nå har hatt enkle og klare sosiale konflikter, ekteskapsdramaer, økonomiske kriser og så videre, er Solness en person som er konfrontert med mer abstrakte eksistensielle dilemmaer. Han sier han har drømt om å bygge tårn, men har bygd hus. Det symbolske og det mystiske, som begynte å komme til syne i Rosmersholm, preger nå måten Ibsens bygger opp intrigen på.

Det er rimelig at mange har spurt seg om Ibsen nå skrev om seg selv som gammel mann. Alle hans fire siste stykker handler om veletablerte menn som hadde feilet, i sine egne eller andres øyne. I tre av dem dør disse mennene før stykket er over. Mislykket kjærlighet, og gjerne lengsel etter ungdom, er også sentrale temaer.

[rediger] Andre om Ibsen

Edvard Grieg mente Peer Gynt var det mest umusikalske av alle sujetter, men scenemusikken han komponerte til verket er hans mest berømte. Peer Gynt-musikken ble også skrevet ut som orkestersuiter. Det var nok helst denne mer polerte utgaven av Peer Gynt-musikken teaterleder Hans Jacob Nilsen mente var upassende da han i 1948 ønsket å sette stykket opp på Det Norske Teatret. Til store protester ble Peer Gynt spilt på nynorsk med ny musikk av Harald Sæverud. Det var lagt stor vekt på å skape en anti-romantisk oppsetning, og måten dette ble gjort på skulle vise seg frigjørende for senere regissører og komponister.

Den unge Knut Hamsun gikk til angrep på flere av datidens viktigste forfattere, og særlig Ibsen og hans diktning, i en serie litterære foredrag i 1891. Som en av de viktigste forfattere innen den litterære retning som senere har fått navnet nyromantikken, tok Hamsun et oppgjør med realismen, som han mente var gammelmodig. Han kritiserte den manglende psykologiske dybde i det han kalte Ibsens «dramatiserte tremasse», og dennes overfladiske og todimensjonale figurer.^[6] Ibsen var selv tilhører på første rad ved to av de tre foredragene som Hamsun holdt i Kristiania.^[7]

[rediger] Arven etter Ibsen

[rediger] Museer

Ibsenmuseene i Norge er et formalisert nettverk av de tre museene i Skien, Grimstad og Oslo.

• Ibsenmuseet i Oslo ligger i Arbins gate 1. Det var på denne adressen dikteren bodde lengst, i alt 11 år, og det var også her han døde, onsdag 23. mai 1906. Publikumsinngangen er fra Henrik Ibsens gate 26). Museet er konsolidert med Norsk Folkemuseum og er en seksjon av Kulturhistorisk avdeling.
• Ibsenmuseet i Grimstad en del av Grimstad bys museer. Ibsenmuseet befinner seg i det huset hvor Henrik Ibsen var apotekermedhjelper de siste årene han bodde i byen, fra 1847 til 1850.
• Henrik Ibsen Museum på Venstøp ligger like utenfor Skien. På denne gården bodde familien Ibsen i åtte år fra 1835 til 1843, da de flyttet inn til Snipetorp i sentrum av byen. Henrik Ibsen bodde bare et halvt år på Snipetorp, men det var der foreldrene bodde da Henrik Ibsen for to kortere opphold besøkte foreldre og søsken i 1845 og 1850.

[rediger] Ibsen-prisen

Ibsen-prisen ble opprettet 24. august 2006 og det skal hvert år settes av tre millioner kroner over Kultur- og kirkedepartementets budsjett. Prisen som er på 1,5 millioner kroner og skal gå til en enkeltperson, organisasjon eller institusjon innenfor kunst og kultur som har gjort en bemerkelsesverdig innsats i Ibsens ånd. I tillegg til prisen skal det også tildeles stipendier på én million kroner til ulike Ibsen-prosjekter verden over.

[rediger] Bibliografi

• Catilina 1850
• Kjæmpehøjen 1850
• Norma 1851
• Sancthansnatten 1852
• Gildet paa Solhoug 1855
• Fru Inger til Østeraad 1857
• Olaf Liljekrans 1857
• Hærmændene paa Helgeland 1858
• Kjærlighedens Komedie 1862
• Kongs-Emnerne 1864
• Brand 1866
• Peer Gynt 1867
• De unges Forbund 1869
• Digte (lyrikk) 1871
• Kejser og Galilæer 1873
• Samfundets støtter 1877
• Et dukkehjem 1879
• Gengangere 1881
• En folkefiende 1882
• Vildanden 1884
• Rosmersholm 1886
• Fruen fra havet 1888
• Hedda Gabler 1890
• Bygmester Solness 1892
• Lille Eyolf 1894
• John Gabriel Borkman 1896
• Når vi døde vågner 1899

[rediger] Litteratur om Ibsen

Bibliografi

Periodika

• Ibsen Studies, internasjonalt tidsskrift

Biografier og litterære analyser

For litteratur om enkeltverk henvises i hovedsak til litteraturlister i artiklene om verkene.

[rediger] Referanser

1. ^ Riksarkivet: Henrik Ibsen i Grimstad – Bosted, farskapssak og etterkommere
2. ^ Erik Henning Edvardsen: Henrik Ibsen om seg selv (2001) s. 306-316
3. ^ Jan C. Frich, Erlend Hem (op.cit Erik Henning Edvardsen: Henrik Ibsen om seg selv). Den fatale historie – Ibsens helse i hans siste år Tidsskrift for Den norske lægeforening 2006, 126: 1497–1501
4. ^ A-magasinet 26. mai 2006 s. 32–36
5. ^ "Hitlers venn og forbilde", kronikk av Gerda Moter Erichsen, Bergens Tidende 22.mars 2007.
6. ^ Knut Brynhildsvoll: «Hamsun contra Ibsen – Fra polemisk provokasjon til estetisk program: En misforståelse og dens litteraturhistoriske sementering»
7. ^ Ingar Sletten Kolloen: Svermeren (2003) s. 163

[rediger] Eksterne lenker

Wikiquote: Henrik Ibsen – sitater

Wikikilden: Henrik Ibsen – originaltekst av eller om forfatteren

• Ibsen.net
• OpplevIbsen; en virtuell vandring i Ibsens fotspor
• Museumsnett: Ibsen og Skien
• Museumsnett: Samfundets støtter
• Den internasjonale Ibsen-bibliografien
• Ibsensenteret ved Universitetet i Oslo
• Samlede Værker, ti bind (1898–1902, «folkeutgaven»), digitalisert av Prosjekt Runeberg
• Ibsen-konkordans (ordbok) fra Universitetet i Bergen
• Henrik Ibsens skrifter omtale av ny, vitenskapelig utgave under utgivelse
• Utenriksdepartementets internasjonale Ibsen-side
• Museumsnett: Ibsen og Grimstad
• Henrik Ibsens skuespill i originaltekst
• Terje Vigen på norsk og engelsk
• På spasertur med Ibsen fra Arbins gate 1 til Grand Café – Ibsens faste formiddagstur i perioden 1895 til 1906.
• Ibsen i Tidsskriftet artikkelsamling i Tidsskrift for Den norske lægeforening
• Peer Gynt A/S
• 2 brev fra Ibsen til Bjørnson
• «En apotekerlærling krysser sitt spor - om Ibsens medisinbestillinger» Tidsskrift for den norske lægeforening
• Senter for Ibsen-studier ved Universitetet i Oslo
• Video- Grieg