Nikolas Arnesson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Nikolas Arnesson (også skrevet Nikolaus Arnesson, gln. Nikolás Árnason) (født ca. 1150, død 1225) var en norsk biskop under borgerkrigene i Norge. Han var lendmannspartiets betydeligste personlighet og den største kraft i striden mot Sverre og hans birkebeinere.

Han var sønn av lendmannen Arne på Stårheim i Nordfjord og kong Harald Gilles enke, den svenske prinsessen Ingrid Ragnvaldsdatter. Nikolas førte en avdeling av kong Magnus Erlingssons hær i slaget på Ilevollene (1180). Da kongen hadde falt i sjøslaget ved Fimreite (1184) trakk han seg imidlertid tilbake fra politikken for å vie seg til kirken. Han ble biskop i Stavanger 1189, i Oslo 1190, og i 1194 måtte han medvirke til Sverres kroning.

Han flyktet deretter til Danmark, der han i 1196 stiftet baglernes parti, og stilte opp Inge, en virkelig eller angivelig sønn til Magnus Erlingsson, som kongsemne mot Sverre. Under ledelse av Nikolas skapte baglerne store vanskeligheter for Sverre og holdt en stund til og med på å gjenerobre landet; men etter nederlaget i slaget på Strindsjøen (1199) måtte Nikolas igjen gå i landflyktighet. Etter Sverres død (1202) forsonte han seg med dennes sønn Håkon, men da denne døde alt 1204, reiste baglerpartiet seg igjen, og støttet av Valdemar Seier lyktes Nikolas å skaffe sin søstersønn Filippus Simonsson herredømmet som konge over Viken og Opplandene, om enn med Sverres søstersønn, Inge Bårdsson, som overkonge. Etter begge disse kongenes død (1217) underkastet Nikolas seg deres etterfølger, Håkon Sverressons uekte sønn Håkon Håkonsson.

Tidlig på 1200-tallet fikk Nikolas bygget Oslo Bispeborg.

[rediger] Annet

Nikolas Arnesson er fremstilt i Henrik Ibsens skuespill Kongsemnerne. Han er hovedpersonen i Ragnhild Magerøys historiske romaner Nikolas og Baglerbispen. I 2006 gav Selja forlag ut den populærhistoriske boken Dronning Ingerid og bisp Nikolas, av Frode Hervik, Yngve Nedrebø og Berit Gjerland.