Ergativ

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Kasus
Abessiv
Ablativ
Absolutiv
Akkusativ
Adessiv
Adverbial
Allativ
Antessiv
Aversiv
Benefaktiv
Dativ
Delativ
Direkte
Distantitiv
Distributiv
Distributiv-temporal
Dubitiv
Eksessiv
Ekvativ
Elativ
Essiv
Formell essiv
Modal essiv
Evitativ
Final
Formal
Genitiv
Illativ
Inessiv
Instruktiv
Instrumentalis
Karitiv
Causal
Kausal-final kasus
Komitativ
Lativ
Lokativ
Medial
Modal
Multiplikativ
Nominativ
Oblik
Objektiv
Partitiv
Perlativ
Postessiv
Possessiv
Postposisjonell
Preposisjonell
Privativ
Proksimativ
Prolativ
Prosekutiv
Separativ
Sosiativ
Subessiv
Sublativ
Superessiv
Superlativ
Temporal
Terminativ
Translativ
Vialis
Vokativ
Morfosyntaktisk parallellstilling
Absolutiv
Akkusativ
Ergativ
Instrumentalis
Instrumental-komitativ
Intransitiv
Nominativ
Pegativ

Ergativ er en kasus som kan sammenlignes med nominativ. Man kan skille mellom akkusativspråk og ergativspråk. I et akkusativspråk, som tysk, har subjektet til et verb alltid samme kasus, nemlig nominativ. Det direkte objektet står i akkusativ. I et ergativspråk avhenger subjektets kasus av verbets transitivitet. Hvis verbet er transitivt står subjektet i ergativ, men hvis verbet er intransitivt får subjektet samme kasus som objektet til et transitivt verb, nemlig absolutiv. Absolutiv kan dermed sammenlignes med akkusativ.

Norsk har spor av akkusativ i personlige pronomen. Et eksempel:

Hun smiler - et intransitivt verb, der subjektet "hun" er i nominativ.

Hun liker henne - et transitivt verb, der subjektet "hun" er i nominativ, og objektet "henne" er i akkusativ.

Dersom norsk var et ergativspråk ville setningene under kanskje sett slik ut:

Henne smiler (subjektet er i absolutiv)

Hun liker henne (subjektet er i ergativ, objektet er i absolutiv)