Vladimir-Suzdal
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Fyrstedømmet Vladimir-Suzdal (russisk: Влади́миро-Су́здальское кня́жество, – Vladimiro-Suzdalskoje knjazjestvo) var et fyrstedømme som etterfulgte Kievriket som den mektigste østslaviske staten på slutten av 1100-tallet, og det varte til slutten av 1300-tallet. Vladimir-Suzdal blir tradisjonelt oppfattet som vuggen til russisk språk og nasjonalitet, og utviklet seg gradvis til å bli Storfyrstedømmet Moskva.
Innhold |
[rediger] Opprinnelse
Fyrstedømmet omfattet et enormt territorium nordøst i Kievriket, omtrentlig avgrenset av elvene Volga, Oka og Nordre Dvina. På 1000-tallet var den lokale hovedstaden Rostov den store, og de viktigste byene var Suzdal, Jaroslavl og Belozersk.
Da Vladimir Monomakh sikret sine rettigheter til fyrstedømmet i 1093 flyttet han hovedstaden fra Rostov til Suzdal. Femten år senere grunnla han byen Vladimir ved elva Kljazma, 30 km sør for Suzdal. Hans sønn Jurij Dolgorukij flyttet fyrstesetet til Vladimir i 1157. Bojarene i Rostov og Suzdal var imidlertid uvillige til å avstå suverenitet, og en kort borgerkrig fulgte.
På midten av 1100-tallet, da Kievrikets sørlige landområder ble systematisk plyndret av tyrkiske nomader, begynte befolkningen å flytte seg nordover. I de tidligere skogsområdetZalesje ble det etablert mange nye bosetninger. Grunnleggingen av Pereslavl, Kostroma, Dmitrov, Moskva, Jurjev-Polskij, Uglitsj og Tver er tilegnet (gjennom krøniker eller folkelig legende) til Jurij, hvis tilnavn, «den langarmede», hentyder til hans ferdighet i å manipulere politikken til det fjerne Kiev.
[rediger] Gullalder
Det er Jurijs sønn Andrej den fromme som bør krediteres for løfte Vladimir til toppen av sin politiske makt. Andrej var en særdeles dyktig hersker, som behandlet de gamle maktsentrene (som Kiev) med forakt. Etter å ha brent ned Kiev i 1169 nektet han å godta Kievs trone, og fikk sin yngre bror tronet der i stedet. Hans hovedstad Vladimir opptok han langt mer, og han dekorerte byen med steinkirker og klostre. Andrej ble drept av bojarer i sin residens i Bogoljubovo i 1174.
Etter en kort mellomperiode sikret Andrejs bror Vsevolod III seg tronen. Han fortsatte mesteparten av sin brors politikk, og overvant igjen Kiev i 1203. Vsevolods viktigste fiender var imidlertid det sørlige Fyrstedømmet Rjazan, som lot til å oppildne til uenighet i fyrstefamilien, og den mektige tyrkiske staten Volga-Bulgaria, som grenset til Vladimir-Suzdal i øst. Etter flere militære felttog ble Rjazan brent ned til grunnen, og bulgarerne tvunget til å betale skatter.
Vsevolods død i 1212 forårsaket en alvorlig dynastisk konflikt. Hans eldste sønn, Konstantin skaffet seg støtte fra de mektige bojarene i Rostov og Mstislav den modige av Kiev, og fordrev den rettmessige arvingen, hans bror Jurij II, fra Vladimir til Rostov. Bare seks år senere, etter Konstantins død, klarte Jurij å vende tilbake til hovedstaden. Jurij viste seg å være en slu hersker som endelig beseiret Volga-Bulgaria, og innsatte sin bror Jaroslav i Novgorod. Hans regjeringstid endte imidlertid i katastrofe, da de mongolske hordene under Batu Khan inntok og brente Vladimir i 1238. De forsatte deretter med å ødelegge andre større byer i Vladimir-Suzdal under mongolenes invasjon av Russland.
[rediger] Det mongolske åk
Hverken Vladimir eller noen av de eldre byene klarte å komme tilbake etter den mongolske invasjonen. Fyrstedømmet oppløste seg i elleve små fyrstedømmer: Moskva, Tver, Pereslavl, Rostov, Jaroslavl, Uglitsj, Belozersk, Kostroma, Nizjnij Novgorod, Starodub-na-Kljazme og Jurjev-Polskij. Alle sammen anerkjente nominelt overhøyheten til storfyrsten av Vladimir, som var utnevnt av Storkhanen selv. Selv den populære Aleksander Nevskij av Pereslavl måtte dra til khanens hovedstad i Karakorum for å bli innsatt som storfyrste av Vladimir.
Ved slutten av århundret var det bare tre byer — Moskva, Tver og Nizjnij Novgorod — som fremdeles kjempet om storfyrstetittelen. Men da de ble innsatt som storfyrster av Vladimir brydde de seg ikke engang å forlate sin hovedstad og bosette seg fast i Vladimir. Da metropolitten av Russland flyttet sitt sete fra Vladimir til Moskva i 1321 var det klart at Storfyrstedømmet Moskva i praksis hadde etterfulgt Vladimir som det viktigste maktsenteret i det nordøstre Rus.
[rediger] Storfyrster av Vladimir-Suzdal
| Artikkelen inngår i serien om |
| Epoker |
|
Forhistorie Tsar-Russland Den russiske føderasjon |
| Kronologier |
- 1168 - 1174 Andrej Bogoljubskij, første storfyrste av Vladimir, sønn av Jurij Dolgorukij
- 1174 - 1176 Mikhail, sønn av Jurij Dolgorukij
- 1176 - 1212 Vsevolod III, ellevte sønn av Jurij Dolgorukij
- 1212 - 1216 Jurij II, tredje sønn av Vsevolod III
- 1216 - 1218 Konstantin I, eldste sønn av Vsevolod III
- 1218 - 1238 Jurij II, gjeninnsatt
- 1238 - 1246 Jaroslav II, fjerde sønn av Vsevolod III
- 1246 - 1249 Svjatoslav III, sjette sønn av Vsevolod III
- 1249 - 1252 Andrej II, tredje sønn av Jaroslav II
- 1252 - 1263 Aleksander Nevskij, fjerde sønn av Jaroslav II
- 1264 - 1271 Jaroslav III, sønn av Jaroslav II
- 1272 - 1277 Vasilij av Kostroma, yngste sønn av Jaroslav II
- 1277 - 1294 Dmitrij av Pereslavl, andre sønn av Aleksander Nevskij
- 1294 - 1304 Andrej av Gorodets, sønn av Alexander Nevskij
- 1304 - 1318 Mikhail av Tver, andre sønn av Jaroslav III
- 1318 - 1322 Jurij av Moskva
- 1322 - 1326 Dmitrij av Tver
- 1326 - 1327 Aleksander av Tver
- 1328 - 1341 Ivan I av Moskva (Ivan Pengesekk)
- 1341 - 1353 Simeon av Moskva (Simeon den stolte)
- 1353 - 1359 Ivan II av Moskva (Ivan den rettferdige)
- 1359 - 1362 Dmitrij av Suzdal
