Unionspartiet
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Unionspartiet (vestpartiet, svenskepartiet, de nølende) var et norsk politisk parti som gjorde seg gjeldende under Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Under diskusjoner om riksforsamlingens mandat og landets selvstendighet viste det seg at forsamlingen delte seg i to løse grupperinger. Disse blir gjerne kalt Selvstendighetspartiet og Unionspartiet.
Under diskusjonene mente de at forsamlingen kunne og burde behandle enhver sak, og at den hadde myndighet til dette. De mente også at landet ville være tjent med at de fortsatte dette arbeidet etter at Grunnloven var ferdig. Dette er av mange tolket som t partiet hadde en større fokus på demokratiske prosesser, men dette beror muligens på en feilslutning.
Unionspartiet som gjerne ble kalt «svenskepartiet» var i opposisjon, og hadde om lag 20 representanter, og ble ledet av grev Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg, Severin Løvenskiold, Nicolai Wergeland, Peder Anker og Jacob Aall.
Selv om grupperingen ble omtalt som «svensksindet» så var de neppe mer orientert mot Sverige enn Selvstendighetspartiet var orientert mot Danmark. Det er hevdet at unionstilhengerene ville foretrukket selvstendighet hvis det var mulig å opprettholde den. De mente at Grunnloven måtte tilpasses en løs union med Sverige da Norge på det tidspunktet ikke ville være istand til å avvise et svensk angrep på Norge. I en slik situasjon mente de at Norge ville få bedre kår i en løs union med Sverige, enn ved å bli underlagt Sverige etter et militært angrep.
Partiet hadde sin forankring på Østlandet og i Agder, med en hovedtyngde blant næringsdrivende. Mange fra borgerskapet hadde studert i andre europeiske land og manglet tilknytning til Danmark, noe som var vanlig blant embetsmennene. I tillegg er det hevdet at det var en generell irritasjon over dansk-norsk utenrikspolitikk. Dette hadde rammet handel med England og tilhengere av Unionspartiet kan ha ment at Sverige var en mer naturlig unionspartner enn Danmark.
