Uaktsomhet
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Uaktsomhet er en form for skyld som innebærer at man har opptrådt i strid med det en alminnelig fornuftig person ville gjort i en tilsvarende situasjon. Man skiller mellom vanlig/simpel uaktsomhet og grov uaktsomhet. I sistnevnte tilfelle kreves det gjerne at atferden i vesentlig grad har atskilt seg fra hva som kan oppfattes som forsvarlig atferd. Grensen mellom aktsom (forsvarlig), uaktsom og grovt uaktsom atferd vil bero på et skjønn, og kan ofte være vanskelig å trekke.
I erstatningsretten er hovedregelen at skade voldt ved uaktsomhet pådrar skadevolderen erstatningsansvar (omtales også som culpaansvar). Dette i motsetning til der skaden er voldt ved et hendelig uhell, slik at det ikke er utvist subjektiv skyld (se dog objektivt ansvar). Hvilken målestokk som vil bli lagt til grunn når atferden skal bedømmes vil variere utfra situasjonen. Ved vanlige skadevoldende hendelser, som f.eks. kollisjon med bil, vil en alminnelig norm bli lagt til grunn, der vanlige personer vil være sammenligningsgrunnlaget. Befinner man seg på spesielle områder vil vurderingen derimot kunne bli strengere. Ved yrkesvirksomhet vil normen man sammenlignes med være den som gjelder innen bransjen, og den vil ofte stille klare krav til aktsom opptreden. Eksempler på dette er ansvar for advokater og revisorer, som fort vil inntre dersom vedkommende ikke har fulgt de reglene som gjelder innen bransjen.
I strafferetten er utgangspunktet at det kreves forsett for at straff kan komme til anvendelse. Stadig flere straffebestemmelser foreskriver imidlertid at uaktsomhet er nok. Særlig gjelder dette i spesiallovgivningen, det vil si alminnelige lover der det er tatt inn en straffetrussel til slutt i loven. I slike tilfeller vil uaktsomhet nesten alltid være likestilt med forsett som skyldkrav.
