Symfoni nr. 41 (Mozart)
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Wolfgang Amadeus Mozart skrev sin symfoni nr. 41 i C-dur KV 551, "Jupiter-symfonien", sammen med den umiddelbart forutgående symfonien, nr. 40 i G-moll (K. 550), i løpet av noen få uker i 1788. Det er ikke kjent at dette verket ble spilt i Mozarts levetid. Symfoniens satser er i typisk klassisk symfonisk form:
Selv om tittelen "Jupiter" ikke er Mozarts—kan den godt ha blitt tilført av hans impresario Johann Peter Salomon i et tidlig arrangement av verket for piano—symfonien har et slags olympisk tilsnitt over seg, noe man kan høre allerede ved det djerve åpningstemaet i første sats. Et bemerkelsesverdig kjennetegn ved denne symfonien er den femstemte fugatoen (som representerer de fem viktigste temaene) mot slutten av fjerde sats. Det finnes også fugeseksjoner gjennom hele første sats, spesielt under mellomspillet av treblåserne der ett av de fem temaene blir introdusert og temaet i G-dur som innleder andre halvdel av eksposisjonen. Finalen representerer etter manges mening ett av de ypperste eksemplene på oppbygning av et musikkverk. Hovedtemaet består av fire noter som utvikles med en forbløffende kompleksitet utover hele satsen:
Fire nye temaer kan høres i "Jupiters" finale, som er på formen sonate. Alle fire motivene kombineres utmerket i den fugale codaen. Det er også interessant å anføre at de fire notene som utgjør hovedtemaet i finalesatsen sammenfaller eksakt med nøklene i Johannes Brahms' fire symfonier (C-moll, D-dur, F-dur, E-moll) - kanskje en subtil indikasjon på denne komponistens beundring for Mozarts musikk.
[rediger] Symfoni nr. 41 i populærkulturen
I Woody Allens film fra 1979, Manhattan, opplever Allens figur andresatsen i denne symfonien som én av de viktigste grunnene til at livet tross alt er verdt å leve.
I Woody Allens Jeg og Annie - en nervøs romanse spilles tredjesatsen fra symfonien i bakgrunnen når Allen og hans kvinnelige medskuespiller kjører på motorveien.
