Suzannah Ibsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Suzannah Ibsen
Født	26. juni 1836 Herøy i Møre og Romsdal
Død	3. april 1914 Kristiania

Suzannah Ibsen (født Suzannah Daae Thoresen) (født 1836 i Herøy i Møre og Romsdal, død 1914) var Henrik Ibsens kone. Hennes foreldre var sokneprest Hans Conrad Thoresen (1802-1858) og hans andre hustru Sara Margrethe Daae (d. 1841). Etter at moren døde i barselseng giftet faren seg med familiens danske guvernante, Magdalene Thoresen (1819-1903). De flyttet så til Bergen hvor Hans conrad Thoresen ble prost i Korskirken. Suzannah Ibsens stemor ble senere en berømt forfatter.

Etter suksessen med Gildet paa Solhoug ble Ibsen invitert til prostefruens litterære salong, og det var da han først møtte og ble forelsket i husets datter, Suzannah. Henrik Ibsen var på denne tid sceneinstruktør ved Det norske Theater i Bergen, (i det samme Komediehuset på Engen som senere huset Den Nationale Scene.

Suzannah ble forlovet med Henrik Ibsen i januar 1856 og gift 18. juni 1858. Deres eneste barn, Sigurd Ibsen, ble født 23. desember 1859.

Hun har vært beskrevet som sin manns litterære konsulent, og skal dessuten ha tjent som inspirasjon for mange av de sterke og ubøyelige kvinneskikkelser som er å finne i hans forfatterskap. I 1858 oversatte hun Gustav Freytags Graf Waldemar til norsk for å hjelpe Kristiania norske Theater, hvor ektemannen den gang slet i motvind som artistisk direktør. Stykket ble spilt tre ganger, 25., 27. og 29. september 1861.

Henrik Ibsen kalte gjerne sin hustru for «Ørnen», en forklaring på kjelenavnet kan trolig leses ut av en passus i det historiske dramaet Hærmændene paa Helgeland (1858):

	Hm, sæt en Ørn i Bur og den vil bide i Stængerne enten de saa ere af Jern eller Guld.
– Hærmændene paa Helgeland, 2. akt, 1. scene.

Som en takk til Suzannah for alt hva hun hadde betydd for hans dramatiske arbeider forfattet Henrik Ibsen diktet Tak (1871), som hvis det leses baklenges blir «Kat». Tittelen skal henspille til hennes andre klengenavn «katten»:

	Hendes sorg var de vånder, som knudred min sti, - hendes lykke de ånder, som bar mig forbi. Hendes hjem er her ude på frihedens hav, hvor digterens skude kan spejle sig af. Hendes slægt er de skiftende skikkelsers rad, som skrider med viftende flag i mit kvad. Hendes mål er at tænde mit syn i glød, så ingen fik kende, hvo hjælpen bød. Og just for hun venter ej tak engang, jeg digter og prenter en takkens sang.

[rediger] Litteratur

• Eva Braathen Dahr: Fruen fra Bergen.
• Erik Henning Edvardsen: «Ibsen får et anfall av nervefeber» (s. 61-65) og «Blant sjøfolk og loser i Gamlebyen» (s. 65-68). Ibsens Christiania. N.W. Damm & Søn. Oslo 2003. ISBN 82-496-0657-4.
• Astrid Sæther: Suzannah - fru Ibsen. Gyldendal 2008. ISBN 978-82-05-35366-4.