Stridsvognens historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Den første stridsvognen var i operativ tjeneste i kamp ved Delville Wood under slaget ved Somme i 1916.

Innhold

1 Første verdenskrig
2 Mellomkrigstiden og andre verdenskrig
3 Den kalde krigen
4 Stridsvogner etter alder
5 Se også
6 Eksterne lenker

[rediger] Første verdenskrig

Erobret britisk stridsvogn under første verdenskrig. Forparten av beltene går høyt over bakken for å klatre over hindringer. Kanonene er sidemontert for å få tyngdepunktet lavt

Se utdypende artikkel: Stridsvogner under første verdenskrig

Winston Churchill hadde sett Rolls-Royce panserbiler i bruk i 1914, og hadde hørt om planer om å lage et beltegående kampkjøretøy. Han var på den tiden marineminister, og nedsatte Landskipskomitéen for å utvikle dette nye våpenet. Selv om stridsvogner opprinnelig ble kalt landskip av komitéen, ble det hetende tank på engelsk, etter en avledningsmanøver for å skjule hva som egentlig ble utviklet. Britiske aviser ble nemlig nysgjerrig på den store mengde jern og stål som ble fraktet til spesifikke fabrikker. På spørsmål om hva det gjaldt, fikk de til svar fra myndighetene at det dreide seg om bygging av «watertanks».

Den første stridsvognen var i operativ tjeneste da kaptein H. W. Mortimore fra Royal Navy ledet en Mark I i kamp ved Delville Wood under slaget ved Somme i 1916. I Frankrike utviklet de Schneider CA1 ut fra Holt beltegående traktorer, og de brukte dem første gang 16. april 1917. Den første bruken av stridsvogner i større sammenheng var ved slaget ved Cambrai, 20. november 1917.

Stridsvognen var med på å gjøre skyttergravskrigen umoderne, og tusener av stridsvogner i bruk av britiske og franske styrker var med å bidra til allierte seire. I begynnelsen var det blandede resultater ved bruk av stridsvogner, da de var svært upålitelige. Tyske styrker brukte stort sett et lite utvalg av erobrede styrker, da de bare produserte tyve av sitt eget design A7V.

[rediger] Mellomkrigstiden og andre verdenskrig

En svært utbredt amerikansk stridsvogn fra andre verdenskrig: M4 Sherman, her i Paris

I mellomkrigstiden ble britene ledende på utviklingen av stridsvogner. Dette var både på grunn av tilstanden til den franske og tyske økonomien, og på grunn av at USAs forsvar var kraftig bygget ned etter krigen.

Stridsvogner ble utviklet hovedsakelig i tre kategorier: Lette stridsvogner på ti tonn og mindre ble brukt til oppklaring og hadde våpen som stort sett bare var brukbare mot andre lette stridsvogner. Middelstunge, eller cruiser tank på engelsk, var tyngre, men raskere. Tunge stridsvogner, eller infantry tank på engelsk, var tungt pansret og hadde høy vekt.

Ideen var å bruke tunge stridsvogner sammen med infanteriet for å få til et gjennombrudd, og så ville grupper med middelstunge stridsvogner strømme gjennom gapet og operere bak fiendens linjer for å angripe forsyningslinjer og hovedkvarter. Dette var en stor del av britisk doktrine, og ble tatt opp av tyskerne som en del av Blitzkrieg-konseptet.

Amerikansk tankegang var at stridsvogner skulle være lette og mobile, og hvis de støtte på andre stridsvogner skulle de trekke seg tilbake og la tungt pansrede panserjagere ta seg av dem. I praksis ble det slik at etter hvert som det ble flere og flere stridsvogner på slagmarken så måtte hvert kampkjøretøy ha effektive våpen for å bekjempe stridsvogner. Dette utløste et rustningskappløp hvor stridsvognene fikk stadig tyngre pansring og kraftigere bevæpning. Der hvor stridsvognens oppgave før hadde vært utelukkende å forsere hindringer, måtte den nå inngå et kompromiss for å kunne bekjempe andre stridsvogner på en effektiv måte.

Den andre verdenskrig satte på alvor fart på utviklingen av stridsvogner. For eksempel startet Tyskland krigen med mange Panzer I med to mitraljøser og Panzer II med 20 mm kanon. Den tyngste utgaven i operativ tjeneste var Panzer IV med en kortløpet 75 mm kanon og en vekt på under 20 tonn. På slutten av krigen var den dominerende tyske stridsvognen Panther, med en lang 75 mm kanon og vekt på 45 tonn, sett på som «bare» middelstung.

Under krigen ble også tårn vanlig på alle stridsvogner. Alle vogner ble utstyrt med radioer, noe som lettet stridsledningen av avdelinger. Kolossale vogner med flere tårn, slik som sovjetiske T-35, forsvant.

[rediger] Den kalde krigen

Britiske Challenger 2 er et eksempel på siste generasjons stridsvogner

Etter krigen så fortsatte utviklingen stort sett i samme retning. Lette stridsvogner ble henvist til oppklaring, i tillegg til luftlandsettinger med amerikanske styrker. Med årene så ble lette stridsvogner så og si borte.

Med utviklingen som hadde skjedd på hjuloppheng og motorer så ble middelstunge stridsvogner fra krigens siste år i stand til å få bedre ytelse enn tunge stridsvogner fra krigens begynnelse. Med litt tyngre panser og bedre motor så kunne middelstunge stridsvogner ta opp kampen med alt av panservernvåpen på slagmarken. Den britiske Centurion var i stand til å ta treff fra tyske 88 mm panservernkanoner, samtidig som L7-kanonen kunne slå ut fiendtlige stridsvogner og Rolls-Royce Meteor-motoren ga den en toppfart på 35 km/h. Centurion erstattet alle middelstunge stridsvogner i britisk bruk, og ble kalt universalstridsvogn. Begrepet main battle tank (hovedstridsvogn) fulgte kort tid etter.

Utviklingen av panservernmissiler var den siste spikeren i kista til tunge stridsvogner. Missilenes lange rekkevidde gjorde at stridsvognen ikke kunne ta opp kampen ute av skuddhold, men måtte manøvrere seg nærmere inn.

På samme tid så ble pansrede personellkjøretøyer og senere stormpanservogner utviklet for å bringe mobiliteten til infanteriet opp til stridsvognens nivå. Stormpanservognene tok også over flere av rollene til lette stridsvogner. Amerikanske M2 Bradley er et eksempel.

De fleste trekk ved moderne stridsvogner ble etablert under andre verdenskrig, og selv om utviklingen siden har gjort alle enkeltkomponentene mer kapable, så ville en stridsvognkommandør fra andre verdenskrig straks kjent igjen en moderne stridsvogn.