Slaget ved Solferino

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Slaget ved Solferino
Konflikt: Austro-Sardinske krig
{{{underskrift}}}
Koordinater:	{{{koordinater}}}
Dato:	24.juni 1859
Sted:	Solferino, Italia
Resultat:	Seier til alliansen
Casus belli:	{{{casus}}}
Territorieforandringer:	{{{territorie}}}
Parter
Frankrike, Sardinia (Allianse)	Østerrike
Kommandanter
Napoleon III, Victor Emmanuel II	Francis Joseph av Østerrike
Styrke
118 600	100 000
Tap
2492 drept	Over 3000 drept
{{{notater}}}

Slaget ved Solferino, også kjent som Slaget med de tre keisere, fant sted 24. juni, 1859 og førte til seier for den allierte franske arméen under Napoleon III av Frankrike og Kongedømmet Sardinias armé under Victor Emmanuel II av Italia (også kalt den fransk-sardinske allianse) mot den østerrikske hær under Keiser Francis-Joseph (også kjent som Franz Joseph). Over 200 000 soldater tok del i dette viktige slaget, det største siden Slaget ved Leipzig i 1813. Det var over 100 000 østerrikske tropper og en samlet styrke på 118 600 franske og sardinske soldater. Etter dette slaget trakk den østerrikske keiser seg fra å lede styrkene direkte.

Slaget ved Solferino var en viktig del av den Andre italienske frigjøringskrig, et viktig steg i den italienske Il Risorgimento (Gjenreisningen). Målet med krigen, både geografisk og politisk, var å gjenforene Italia etter lenge å ha vært delt mellom Frankrike, Østerrike, Spania og Kirkestaten. Slaget fant sted nær landbyen Solferino i dagens Italia. Mellom byene Milano og Verona, like sør for Gardasjøen.

Konfrontasjonen var mellom østerrikerne, på fremmarsj gjennom Nord-Italia, og de franske og piedmonteske styrker som ønsket å stoppe deres fremskritt. Slaget var et langvarig og hardt slag. Det varte i 9 timer og førte til over 3 000 østerrikske soldater drept, 10 807 skadde og 8 638 savnet eller tatt til fange. Den alliertes tap var 2 492 drepte, 12 512 sårede og 2 922 savnede eller tatt til fange. Tilbakemeldingene om sårede og døende soldater som ble skutt eller stukket med bajonetter på begge siden medvirket til å gjøre dette slaget til et grusomt slag. Til slutt ble de østerrikske styrkene nødt til å trekke seg tilbake og de allierte styrkene vant en taktisk med kostbar seier.

Slaget fikk ringvirkninger på hvordan man utførte militære handlinger i fremtiden. Forretningsmannen Jean Henri Dunant, som selv opplevde slaget, ble inspirert av de grusomme smertene til de skadde soldatene på slagmarken. Dette la grunnlaget for Genève-konvensjonen og opprettelsen av Det internasjonale Røde Kors