Slaget ved Dalry
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Slaget ved Dalry | |
| Konflikt: Den skotske uavhengighetskrigen | |
| {{{underskrift}}} | |
|---|---|
| Koordinater: | {{{koordinater}}} |
| Dato: | 11. august 1306 |
| Sted: | Dalry ved Tyndrum |
| Resultat: | engelsk seier |
| Casus belli: | {{{casus}}} |
| Territorieforandringer: | {{{territorie}}} |
| Parter | |
| Skottland | England |
| Kommandanter | |
| Robert I av Skottland | John MacDougall av Lorn |
| Styrke | |
| 300 | 1000 |
| Tap | |
| Ukjent | Ukjent |
| {{{notater}}}
|
|
Slaget ved Dalry (eller Dalrigh) skjedde i nærheten av grensen mellom Perthshire og Argyll, sørvest for Glasgow i Skottland den 11. august 1306, rett etter slaget ved Methven, og hvor kong Robert I av Skottland ble beseiret og jaget på flukt av John MacDougall, lord av Lorn.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
Etter at Robert Bruce ble overraskende angrepet ved Methven den 19. juni 1306, og gikk på et katastrofalt nederlag, ledet av John Comyns engelske svoger, Aymer de Valence, jarlen av Pembroke. Bruce ved nederlagstynget og på flukt mot fjellpartiene rundt Breadalbane. Han søkte mot grensen til Argyllshire. Hæren hans var skamslått, utkjørt og kraftig redusert til kanskje 300 mann.
Det var i denne posisjonen han ble angrepet av hærstyrken til MacDougall-klanen, kanskje opptil tusen mann, ledet av John MacDougall, lorden av Lorn, som var en slektning av Bruces arvefiende John Comyn, og støttet dermed engelskmennene. Deler av hærstyrken var styrket med menn fra MacNab-klanen, som også støttet John Balliols-fraksjonen i Skottland. Av alle de innlands fiender som Bruce hadde var MacDougalls de mest standhaftige og farligste.
[rediger] Slaget
Bruce var på flukt og forsøkte med alle midler å unngå strid og komme seg vekk. I Dalry (også kalt Dalrigh) tørnet de sammen. Detaljene er sparsommelige, men sannsynligvis var det noen i Bruces følge som ofret seg for at deres konge skulle slippe vekk.
Det fortelles at etter stridighetene ved Dalry ble Bruce jaktet på av tre spesielt dyktige klansmenn fra Lorn, utvalgte krigere fra MacDougallene, og som hadde fått oppdraget å drepe Robert Bruce eller dø selv. Da Bruce kom inn i en trang dal kastet de tre seg over ham. Kongen snudde seg rundt, begravde krigsøksen i skallen på den ene mens den andre klarte å grepe om stigbøylen til kongens hest. Bruce holdt ham fast med foten slik at han ble dratt etter hesten og da sprang den tredje ned og landet bak på hesten. Bruce vridde seg rundt, trakk ham framover og drepte ham. Deretter drepte han mannen som hang i stigbøylen «med ett kraftig slag».
Dalry huskes også i skotsk historie som det sted hvor den skotske hærstyrken slo leir før de beseiret nordmennene i slaget ved Largs i 1263.
[rediger] Etterspill
Robert Bruce var en trent og dyktig kriger som kunne mestere nærkamp, men i hvilken grad fortellingen over er sannferdig er uklart. Det illustrerer uansett det omdømme hans kraft og styrke hadde på denne tiden.
Etter å ha unnsluppet MacDougallene flyktet Bruce fra fastlandet og gjemte seg vekk på de ytterste vestlige øynene og kom ikke tilbake før året etter.
Det er også knyttet til en myte om et kongen tapte et praktfullt brosjesmykke i slaget ved Dalry. Han hadde hatt brystnål i hele sitt liv og satte deg høyt. Smykket, som siden gikk under navnet «brosjen fra Lorn», ble et høyt verdsatt krigsbytte hos MacDougall-familien i Dunolly. Etter at det ble fraktet vekk etter beleiringen av Dunolly ble det etter 40 år gjenforent med familien Bruce.
[rediger] Epilog
Da Robert Bruce hadde sikret sin posisjon som konge av Skottland var det første han satte seg i fore å ta hevn over John MacDouglall og MacDouglallene. I slaget ved Glen Trool i 1307 knuste han sin motstander. Deretter brent han områdene rundt, erobret Dunstaffinage Castle og godtok underkastelse til John MacDouglalls far. John MacDouglall selv dro som flyktning til England.
MacDougallene ble restaurert i Skottland. I begynnelsen av kong David II av Skottlands regjeringstid ble John MacDouglalls sønn Ewan MacDougall gift med sønnedatteren til Robert Bruce og gjennom henne fikk familien tilbake deler av sine gamle eiendommer. Restaureringen ble derimot kortvarig ettersom Ewan MacDougall døde uten en mannlig etterkommer.
