Skytebane

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Rödbergsfortet skytebane utenfor Boden i Sverige. Standplass har halvtak, mens de fire grusfeltene som krysser banen på tvers er markeringer av standplasser man kan rykke fram til for å skyte på kortere hold. Avstandene bestemmes av hvilke våpen det skytes mest med på banen - ulike våpen har ulike kulebaner som avgjør hvilke avstander som gir samme treffpunkt. AG-3 gir f.eks riktig treffpunkt på 30 og 200 meters hold, og norske militære skytebaner har derfor standplasser med disse avstandene.

En skytebane er et (som regel stort) område godkjent for bruk av skytevåpen til trening eller konkurranser. Skytebaner har trolig en militær opprinnelse, men har fått stor utbredelse også som sivil treningsfelt for sports- eller jaktskyting. Tidvis er det strid knyttet til plassering av skytebaner i boligområder p.g.a støy.

[rediger] Typer skytebane

• På sivile skytebaner skytes det som regel mot faste målskiver eller leirduer, eller vilt-blinker til jegerprøven e.l. Det skytes her bare med pistol, rifle og hagle.

• På Politiets skytebaner, som ofte ligger innendørs i kjellere, skytes det mot målskiver eller papp-plakater med menneskesilhuetter for å trene på skarpe situasjoner. Politiet øver med tjenestepistol eller med MP-5 lett, halvautomatisk maskinpistol.

• På Forsvarets skytebaner, som ofte ligger i større øvingsfelt med en rekke skytebaner i tilknytning til militærleirer, skytes det med følgende utstyr og rekkevidder:
  • Kortholdsbane (7-30 m) for øving med pistol og MP-5 maskinpistol
  • Nærstridsbane (30 m) for skyting mot hel- eller halvfigurer
  • Normal bane (30-200 m) for skyting med MP-5, AG-3 halvautomatisk gevær, MG-3 maskingevær, eller skarpskyttervåpen
  • Feltskytebane (ulike avstander) for skyting under feltmessig forhold, gjerne mot ulike, oppdukkende mål, eller skyting under bevegelse
  • Skytefelt for skyting med større avdelingsvåpen, f.eks bærbare rakettvåpen og artilleri

De største av Forsvarets øvingsfelt, eksempelvis på Dombås og Rena hvor det stytes i områder over flere kilometer fra artilleri, kavaleri eller fly, snakker man ikke lenger om skytebane i ordets egentlige forstand, men bruker betegnelsen øvingsfelt.

[rediger] Skytebanens organisering

Ved en norsk skytebane vil man normalt finne følgende oppbygging:

• Skytebanebu, med tavle som viser hvilke baner det skytes på
• Skytebane, med flaggstang for markering av skyting (rødt flagg eller ballong)
• Standplass, område hvor skytterne står, sitter eller ligger under skyting
• Målområde, hvor blinkmateriellet er montert
• Graven, på eldre skytebaner er dette et nedsenket område under målskivene hvor funksjonærer eller menige noterer, lapper og anviser poeng og treffsted i skivene
• Varselskilt eller gjerde rundt skytebaneområdet

I de siste årene har en rekke skytebaner blitt digitalisert med automatisk sensorbasert treffregistrering og angivelse av skuddets plassering på skjerm på standplass. Dette letter gjennomføringen og gjør skyteutdanningen raskere og mer sikker.

Det er røykeforbud og påbud med hørselvern på standplass og under skyting. På militære skytebaner skal det være et egnet ambulansekjøretøy, båre, to ulltepper, sanitetsmateriell, og en tilgjengelig sjåfør som ikke selv skyter. Standplasskommandør skal ha fenriks grad eller høyere. Skytebaneleder kan være standplasskommandør, eller en skytebaneleder kan lede skytingen ved flere skytebaner samtidig med en standplasskommandør hvert sted i tillegg.

[rediger] Regler ved skyting

Enhver sivil eller militær skytebane skal ha en skytebaneinstruks, som fastslår regelverket og ansvarsforhold for gjennomføringen av skyting. I Forsvaret gjelder dessuten Sikkerhetsreglement for Forsvaret (UD-2.1).

Mens skyting pågår skal ingen som ikke er tilknyttet øvelsen/konkurransen være tilstede, bortsett fra tilskuere på egne sikre tribuner under konkurranser. På militære skytebaner er det normalt ingen adgang for sivile, uavhenging om det pågår skyting eller ikke.