Sengevæting
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Foreldreløs: Ingen andre sider på Wikipedia lenker til denne siden. For å knytte den til en sammenheng og gjøre det mulig å manøvrere enkelt gjennom Wikipedia bør det lages lenker til den fra relevante artikler. (Liste over foreldreløse sider).| ICD-10 kode: | R32-N341-N399 |
|---|---|
| ICD-9 kode: | 788.36 |
| ICPC-2: | P12 |
Sengevæting (eller natt-enurese) er ufrivillig urinering i søvne. Det er normalt forekommende hos småbarn men kan være en kilde til skamfullhet og flauhet når det fortsetter i skolealder eller tenårene.
Primær enurese er når barnet aldri har vært tørt om natten eller ikke ville holdt seg tørt dersom det ikke hadde blitt fulgt på toalettet av en annen person eller har noen tørre netter men fortsetter å ha minst to våte netter i uka uten noen lange perioder med tørrhet. Sekundær enurese forekommer når et barn gjennomgår en lengre periode med tørrhet og begynner å oppleve nattlig væting igjen. Sekundær enurese er ofte forårsaket av følelsesmessige påkjenninger.
Innhold |
[rediger] Organismens regulering
Barn oppnår vanligvis nattlig tørrhet gjennom utviklingen av en eller begge av to evner. Det synes å være noen arvelige faktorer som er med og avgjør hvordan og når disse utvikles.
- En er en hormonsyklus der en ørliten utsondring av et antidiuretisk hormon forekommer daglig omtrent ved solnedgang og forårsaker redusert utskillelse av urin fra nyrene til godt ut på natten slik at blæra ikke fylles før morgenen. Denne hormonsyklusen er ikke tilstede ved fødselen. Mange barn utvikler den mellom to og seks års alder, andre mellom seks år og slutten av puberteten, mens noen ikke utvikler den i det hele tatt.
- Den andre er evnen til å våkne før sengevæting skjer. For noen barn er dette en naturlig utvidelse av det å lære seg å være bevisst på og kontrollere blæra mens de er våkne. For andre kan en rekke faktorer undertrykke eller forstyrre denne bevisstheten når de sover, og de vil trolig ikke utvikle den. Ved å følge barn på do når de ennå ikke er helt våkne kan forlenge anhengigheten av det ved å oppmuntre dem til å urinere mens de fremdeles er nesten i søvne.
[rediger] Forekomst
Tall som ofte blir trukket fram antyder at tilstrekkelig mange barn sengevæter i seksårsalderen (kanskje så mange som en av tre) til at dette er innenfor hva man normalt kan forvente, og støttende håndtering er korrekt inntil barnet blir sju eller åtte eller har tilstrekkelig modenhet og ønske om å spille en aktiv rolle i planlegging og implementering av en spesifikk behandling. Dessuten, selv uten noen aktiv behandling, vil om lag 15 % (en av sju) barn som er sengevætere stoppe hvert år som følge av naturlig utvikling. Enkelte kilder antyder at 5-10 % av barn i tenårene opplever sengevæting fra tid til annen.
[rediger] Behandling
Trisyklisk antidepressiv reseptbelagte legemidler med antimuskariniske egenskaper (det vil si amitryptilin, imipramin eller nortriptylin) kan benyttes i behandlingen av sengevæting med stor grad av suksess i perioder på opptil tre måneder.
En annen medisinering, desmopressin, er en syntetisk erstatning for den uteblitte utsondringen av antidiuretisk hormon. Desmopressin blir vanligvis brukt i form av desmopressinacetat, DDAVP. Enten det brukes daglig eller sporadisk virker DDAVP ganske enkelt som en erstatning for hormonet for den enkelte natt uten noen kummulativ effekt.
Enkelte psykologer og eksperter anbefaler bruk av nattlige læringsanordninger slik som en sengevætingsalarm som skal hjelpe med å betinge barnet først til å våkne når det opplever fuktighet og etter hvert ved full blære. Suksess ved bruk av alarmer øker og tilbakefall reduseres når det kombineres i programmer som kan inkludere øvelser for blæremuskelen, endringer i kosthold, dannelsen av mentale bilder, stressreduksjon og andre støttende aktiviteter.
Ved bruk av absorberende produkter slik som bleier eller andre produkter som Huggies'-bukser (GoodNites) gjør normalt at barn som tisser i sengen føler seg mindre skamfulle i forbindelse med sine uhell. Selv om disse produktene ikke vil behandle eller kurere sengevæting gjør de det lettere for barna og familiene deres å håndtere saken. En bleie eller pullup er spesielt nødvendig i forbindelse med overnattinger og ved reiser. Et barn som har sengevætingsuhell og ønsker slik beskyttelse bør få lov til å ha det. Bruk av slike produkter bør tilpasses barnets alder og størrelse og bør aldri brukes til å straffe det, gjøre det skamfullt eller frata det en rimelig grad av privatliv.
Bruk av bleier eller engangs treningsbukser slik som Pull-Ups uten noen annen form for behandling blir ikke regnet som uvanlig før etter omtrent 6 til 8 årsalderen. Etter den tid kan andre behandlinger bli brukt med eller uten absorberende produkter, slik som de tidligere nevnte medisiner eller alarmsystem. Sporadisk sengevæting slik som en gang i måneden til en gang i året er normalt for et barn mellom 4 og 16 og ingen grunn til bekymring.
Det er imidlertid et voksende antall individer som uttrykker motstand mot slike produkter som Pull-ups fordi enkelte foreldre opplever at de kan hindre heller enn hjelpe til i prosessen med å bistå ved sengevæting ettersom noen barn synes å behandle dem og også bruke dem som en erstatningsbleie.
Eksperter er generelt enige om at foreldres erkjennelse av at sengevæting ikke er barnets feil i sterk grad øker barnets villighet til å hjelpe til med å arbeide med det. Selv om fysisk avstraffelse historisk har vært den normale metoden for å motivere eldre barn til å slutte å væte seg i søvne, har motstandere av ris frarådet enhver form for korporlig avstraffelse i den hensikt. Straff som inkluderer restriksjoner, erting eller påføring av skam, enten gjennomført eller ved å true om, virker mot sin hensikt. Oppmuntring til å stole på seg selv gjør det mulig for barnet å følge sin egen naturlige og medfødte utvikling for å opparbeide evnen til å holde seg tørr om natten på sine egne betingelser.
[rediger] Se også
- Urininkontinens
- Toalettrening
