Søren Daniel Schiøtz
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Søren Daniel Schiøtz (født 13. mars 1796 i Stavanger, død 4. januar 1863) var fogd i Jæderen og Dalernes fogderi.
Hans far var Peder Schiøtz og moren var Sophie Christine Jochel. Han giftet seg 13. september 1826 med Charlotte Petrea Rosenkilde, og de fikk 7 barn.
Da Brødremenigheten etablerte seg i Stavanger på 1820-tallet, ble Søren Daniel Schiøtz leder for dem.
I 1828 fikk Søren Daniel Schiøtz bygd et landsted, Charlottenlund, oppkalt etter sin kone Charlotte.
I embets medfør forhørte han i 1832 lekpredikanten Knud Spødervold, som slapp tiltale og straff.
I 1842 var han med på oppstarten av Det norske misjonsselskap. Han møtte de to brødrene Gabriel og Caspar Kielland og Svend Eriksen Svendsen, og sammen fikk de et skapt et aktivt, kristent miljø i byen. Sammen med haugianeren John Haugvaldstad opprettet de Det norske misjonsselskap i 1842.
Ekteparets sønn, Daniel Schiøtz (1828 – 1864), var lege i Kongsvinger og gjorde tjeneste i Danmark under angrepet fra Prøyssen og Østerrike i 1864.[1]
