Rosenberg Verft

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Rosenberg Mekaniske Verksted ble stiftet i 1896 av blant andre Sigval Bergesen d.e. og Knud Zimmer som også ble den første disponent. Aksjekapitalen ved oppstart var på 54 000 kroner. Det var 13 ansatte ved bedriften. Bedriften har hatt flere navneendringer, og er i dag en del av Bergen Yards. Bedriften er en ledende leverandør til norsk oljevirksomhet og har over 500 ansatte.

[rediger] Historikk

De første årene var reparasjonsarbeider på skipsskrog og maskiner blant de viktigste oppdragene til bedriften. Flere av byens redere hadde kjøpt eldre dampskip som trengte verkstedopphold, noe som gav verftet godt med arbeid. Etter hvert ble bygging av dampkjeler og dampmaskiner, presser for hermetikkindustrien og teknisk utstyr for meierier en del av virksomheten. Så kom perioden hvor verftet begynte å bygge mindre båter. Frem til 1912 hadde verftet bygget 35 mindre skip. I 1912 var det 160 ansatte.

[rediger] Første verdenskrig

Krigen førte til en stor ekspansjon for verftet. Det ble ganske snart etterspørsel etter ny skipstonnasje. Pengesterke interesser i Stavanger og ledelsen ved Rosenberg så de utviklingsmulighetene dette kunne bety for bedriften. Men det var et problem; verftsområdet i Sandviken var for lite til å kunne utvikles til et større verft i internasjonal målestokk. Det ble derfor innkjøpt store tomteområder på Buøy i 1915, der verftet allerede hadde etablert en slipp og et reparasjonsverksted i 1898. I 1916 startet utbyggingen av det nye skipsverftet. I forbindelse med utbyggingen ble det behov for ny kapital, det ble derfor foretatt en stor økning i aksjekapitalen i 1916 og en ytterligere kapitalutvidelse i 1918 for å sikre det økonomiske fundamentet for det nye anlegget. En stor tørrdokk på 460 fot ble utsprengt på Buøy. Samtidig startet byggingen av to beddinger som hver skulle romme skip på inntil 12 000 tonn. Det ble også anlagt en større administrasjonsbygning og platehall. Arbeidet med utbyggingen ble ferdig, men det ble problem med skipsbyggingen da krigen førte til at levering av nødvendige maskiner og annet utstyr stoppet opp. Dette fikk særlig konsekvenser for to større lasteskip på 9000 tonn hver, som ble bestilt i 1916. Først i juli 1921 ble det første, D/S Handicap sjøsatt. Det var det største og mest moderne norskbyggede skip til da.

[rediger] Mellomkrigstiden

Krigstiden hadde gitt verftet stor aktivitet da det var stor etterspørsel etter ny tonnasje. I perioden mellom 1915 til 1920 ble det sjøsatt 10 skip. Slutten på krigen ble starten på en problematisk tid for Rosenberg. Verftet var delt med to anlegg, et i Sandviken og et på Buøy, dette førte til at driften var lite effektiv. Det ble nødvendig å samle driften på et sted. Det siste skipet i Sandviken ble sjøsatt i 1920, driften ble først samlet i 1925 da anlegget i Sandviken ble solgt. Da det nye anlegget på Buøy ble innviet i 1921 lå 35% av den norske skipsflåten i opplag, etterspørselen etter nye skip falt dramatisk. Dette førte til oppsigelser som igjen førte til at bedriften mistet arbeidskraft med kompetanse. Utover 1920 tallet fikk verftet problemer med likviditeten, som førte til at lønninger ikke ble utbetalt i rett tid. Enda flere erfarne arbeidere forlot bedriften. Bankene ble også kritiske til driften ved Rosenberg, noe som førte til at de ikke kunne ta de oppdrag som de fikk. Bankene fikk også problemer, det store krakket nærmet seg. I 1929-1930 var det slutt for den daværende driften. Bedriften var insolvent.