Plantefarger
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Plantefarger er farger utvunnet av planter.
Innhold |
[rediger] Historie
Vi har skriftlige overleveringer fra oldtidens leger Discorides, Galen m. fl. Karl den Store fikk utarbeidet et reglement for hagebruk som inneholdt lister over de urter og trær som skulle dyrkes på de keiserlige hager. Dette reglement fikk stor betydning for store deler av Nord-Europa. Blant de planter som nevnes var vaid (Isatis tinctoria ), som i alle fall på 800-tallet ble brukt til å farge garn. Det kan ha vært irene som lærte nordmennene å farge garn med lavarter. ”Korkemose” eller ”Kvitkork” kan føres tilbake til det irske ordet «corcur» som igjen skriver seg fra det latinske ordet ”purpur”. Denne lavarten var i middelalderen en egen eksportartikkel. Det er lavsyrene som finnes i de fleste lavarter som danner fargestoffer. De fleste av dem er brune. Opplysningstidens forfattere samlet botanisk viten som ledd i en topografisk beskrivelse av hver sin landsdel. Samtidig begynner håndverksmessig utdannete «bondefargere» å ta i mot arbeid fra landet, men har sine verksteder i byene. På denne tiden kom også de nye beisemidlene alun (kaliumaluminiumsulfat), koppervitriol og jernvitriol i bruk og ga muligheter for nye fargenyanser. Garn til finere arbeider kan meget godt ha blitt sendt til Flandern eller Nord-Tyskland hvor ullfargeindustrien var kommet svært langt. Fra 1800 ble det mulig å kjøpe importerte fargestoffer som de nye anilinfarger. Men farging med planter var fremdeles stort sett enerådende.
[rediger] Teknikk
Fargemetodene som har vært benyttet fra svært gammel tid og har antagelig vært nokså like over hele Skandinavia, Østersjølandene og Nord-Russland. Før innfarging må ullen tilføres bindemiddel, beising, eller la planten gjennomgå en gjæringsprosess. Til beising kunne man bruke andre plantearter som jamne (Lycopodium complanatum) eller bark av gråor (Alnus incano). Man holdt seg helst til planter som med en gang ga den ønskede farge. Men med bindemidler og etterfarging av blått på gult eller rødt på blått, kunne man komme frem til nye toner av grønt og olett. Garnet kan beises på forhånd eller samtidig med selve innfargingen som skjer ved at garnet legges sammen med plantene i varmt vann, 60 – 90 grader, alt etter hvilke planter som benyttes,
For å få lik farge på garnet måtte alt farges i samme omgang. For å få klare og rene toner, måtte man være omhyggelig med vask av garnet før fargingen og skylling med lut og andre sterke løsninger etterpå.
[rediger] Farger
- Grønne
- Bjørkeløv - Betula verrucosa - oljegrønn
- Reinfann - Tanacetu vulgare - varm gressgrønn
- Trollheggbark - Frangula alnus - grønn
- Bregner - div. arter - blekgrønn
Blågrønne
- Bjørkeløv - Betula verrucosa - blågrønn
- Blåbær - Vaccínum myrtillus - mellomblå
- Vassarv - Stellaria media - blekblå
- Skogjamne - Lycopodium (Diphasium) complanatum - mørkeblå
Gule
- Bjørkeløv - Betula verrucosa - gulbrun
- Engsoleie - Ranunculus acris - gulgrå
- Grønnvier - Salix phylicifolia x Salix glauca - frisk gul
- Krushøymol - Rumex crispus - sterk gul
- Ryllik - Achillea millefolium - gul
- Oreløv - Alnus - blekgul
- Tiriltunge – Lotus corniculatus – gul
Svarte
- Orebark - Alnus - svart
- Heggbark - Prunus padus - svart
- Engsyre - Rumex acetosa - svart
- Krekling - Empetrum nigrum - svart
- Brissel - - svart
Grå
- Engkall - Rhinantus serotinus - grå
- Pors - Myrica gale - grå
- Skogstorkenebb - Geranium silvaticum - gråbrun
Brune
- Skogstorknebb - Geranium silvaticum - gråbrun
- Prikkperikum - Hypericum perforatum - kastanjebrun
- Trollheggbark - Frangula alnus - brun
- Steinlav - - brun
Røde
- Røsslyng - Calluna vulgaris - mellomrød
- Kvitmaure - Galium boreale - rød
[rediger] Referanser
- Thor B. Kielland: "Norsk Billedvev", Fortids kunst i norske bygder.
- Lyngheisenteret, Kulturminne og kulturlandskap
- Plantefarging
- Botanisk og plantefysiologisk leksikon
