Peter Abelard
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Peter Abelard (født 1079 i nærheten av La Pallet, Bretagne - død 21. april 1142) var fransk filosof, teolog, musiker og poet. Han er i dag mest kjent for sitt tragiske kjærlighetsforhold til Heloise («Abelard og Heloise»).
Innhold |
[rediger] Biografi
Abelard ble født inn i en lavadel familie. Han studerte de klassiske filosofer tidlig og oppgav etterhvert sitt krav på arv og ridderskap for å studere filosofi. Han begynte å reise og studerte etterhvert hos Roscelin, den første skolastiker, og realisten Wilhelm av Champeux. Med Wilhelm førte han en diskusjon om universalieproblemet og tvang ham på den måten å modifisere sitt syn. Senere ble Abelard lærer ved Katedralskolen i Paris. Han ble svært populær som lærer, og det var på denne tiden at han møtte Heloise. Affæren førte til at hennes onkel, domprosten Fulbert, lot Abelard kastrere. Etter dette trakk Abelard seg tilbake til klosteret St. Denis, men hadde suksess som lærer selv i sitt selvvalgte eksil. Senere ble han beskyldt for kjetteri, og Bernhard av Clairveux ble hans fiende for livet.
[rediger] Teologi
Abelard er en representant for den alexandrinske skole innen teologien i vest. Han fant kartagoskolens premisser for rigide, derfor begynte han å hente elementer fra den alexandrinske tradisjon - som er mer forankret i akadamiske metaforer (kunnskap og erkjennelse). Han reagerte på syndesoningslæren til Anselm (den som er mest utbredt i dette landet, kan en si), og foreslo den subjektive forsoningslære som du kan lese om her (søk etter abelard). Den er typisk alexandrinsk i det at Kristi handling på korset blir et eksempel til inspirasjon og oppbyggelse. «Ved å se på Kristus endres vårt sinn og holdning.» Jesus som læreren. Jesus var «en ny Sokrates». Kristi kors blir middel til å erkjenne Guds vilje og vesen-
Likesom Sokrates bare ved å spørre sine medmennesker kunne utløse en innsikt og erkjennelse i den han spurte; likeledes utløser Kristi døds bilde hos oss en erkjennelse og innsikt som gjør at vi kommer i det rette forhold til Gud.
Det falske forhold til Gud fra menneskets side består da i at det ikke erkjenner (subjektivt) sannheten, og menneskets forening med Gud består i at det utløses en riktig religiøs erkjennelse (subjektiv) av Guds godhet og kjærlighet. Denne utløsning av erkjennelsen er det bare Kristi kors som kan gi.
Det kan derfor finnes elementer fra alle skolene innenfor en teologisk tradisjon, de er ikke utelukkende begrenset til et enkelt kirkesamfunn.
Problemet til Abelards forsoningslære er at den er subjektiv, Kristi frelsesgjerning har ingen objektiv virkning i forhold til frelseshistorien. Allikevel i en del protestantiske miljøer er en variant av Abelards teori gjeldende. Det er i møte med den korsfestede at man røres til anger og omvendelse. I virkeligheten setter man ikke frelsens ontologiske betydning høyt nok.
Korset har nesten fått en motsatt betydning av det den opprinnelig hadde. Korset betød jo opphavlig at døden var overvunnet, at dødens makt var blitt til intet, livets triumf. Det var derfor at de tidlige kristne plasserte kors på sine graver. I dag, derimot, er korset for de fleste synonymt med døden, sammen med kirkegårdene tegnet på intetheten. På samme måte ble Jesus som opprinnelig var heroisk og triumferende forvandlet til det lidende og henvisnede bilde av en feilet idealist, offeret. Sønnen korsfestet ved den sadistiske Faders vrede.
Man gjør Gud fader til en sten, en sadist og tillegger ham sosiomorfe karakteristikker. Guds rettferdighet blir en menneskelig rettferdighet, og dette med en merkelig dragning mot hevnen, menneskets stadige synd krever en tilsvarende uendelig ofring som bare korsfestelsen av sønnen kan tilfredsstille. Sønnen ble pint og drept for å tilfredsstille Faderen, for å demme opp for en Guddommelig vrede.
Abelard lyktes kanskje ikke helt men vi må gjøre et forsøk. Vi må huske på den virkelige forsoningen. Vi må huske på Kristi seier over dødsriket, tilbudt alle mennesker, ikke som en despot, men som fullendelsen av væren og personlig fellesskap i det treenige liv som mennesket er kallet til å ta del i gjennom helliggjørelsen allerede i dette liv.
[rediger] Sitater
- «Visdommens begynnelse er tvil. Tvilen stiller spørsmål. Når vi leter etter svaret, kommer vi nærmere sannheten.»
[rediger] Eksterne lenker
En kan finne kjærlighetsbrevene (Historia calamitatum) mellom dem oversatt til norsk, blant annet *Fortellingen om mine sorger og *Fortellingen om mine sorger.
