Ostpolitik

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Ostpolitik (ty. østpolitikk) refererer til Willy Brandts sterkt kontroversielle politikk på begynnelsen av 1970-tallet som søkte å forbedre forholdet til de kommunistiske diktaturene i Øst-Europa. Den innebar en anerkjennelse av statene Polen og DDR, og av de daværende de facto-grensene (Curzonlinjen i øst og Oder-Neisse-linjen) som faktiske (riktignok med forbehold om rett til senere grenseendringer), noe som var et brudd med tidligere tysk politikk. Mange konservative så på Brandts Ostpolitik som landssvik og mente det var istrid med den tyske grunnloven, som krevet gjenforening av Tyskland (i grensene fra 1937), at tyske flyktninger skulle få returnere til sine hjem i Øst-Tyskland: Schlesien, Pommern, Øst-Brandenburg, Vest- og Øst-Preussen foruten Sudetenland.

Opposisjonen forsøkte i 1972 å fremme et mistillitsforslag for å kaste Brandt som kansler på grunn av denne politikken, og regnet med å vinne avstemningen. Men til alles overraskelse tapte de den; senere viste det seg at to konservative parlamentsmedlemmer hadde blitt bestukket av Stasi, etterretningsorganisasjonen til det sovjetiske marionettregimet i DDR. De fordrevnes organisasjoner, som med flere millioner medlemmer er en viktig maktfaktor i tysk politikk, avviser til dags dato Brandts østpolitikk.