Oslo byarkiv
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den.
Oslo byarkiv ble opprettet i 1992, som en videreføring av kommunearkivet fra 1914. Byarkivets lokaler i Maridalsveien 3 ble åpnet i september 1999.
Oslo byarkiv inngår i dag som en del av Kultur-og idrettsetaten som ble opprettet 1. januar 2005. Byarkivet er Oslo kommunes utøvende fagorgan innen arkiv- og dokumentbehandling og har faglig myndighet for kommunens samlede arkivvirksomhet. Byarkivet oppbevarer kommunalt arkivmateriale som skal bevares for ettertiden. Totalt utgjør bestanden rundt 18000 hyllemeter arkiver som strekker seg fra 1600-tallet og frem til våre dager, heriblant 300 000 fotografier, tusenvis av kart og tegninger og en omfattende boksamling med relevant Oslo-litteratur.
Oslo byarkiv har mikrofilm av folketellinger, adressebøker og kirkebøker til din disposisjon. Slekstforskere kan dessuten dra nytte av de årlige folketellingene (med unntak av statlige tellingsår) som finnes i Oslo byarkivs magasiner. Branntakster og byggesaksarkiv gir gode innganger til eiendomshistorien, samtidig som Oslo byarkivs mange skolearkiver gir en bit av byens sosialhistorie. I tillegg kommer alle de store rådmannsarkivene som sammen med de kommunale aktstykkene (saker behandlet i bystyre og formannskapet) er hovedinngangene til hvordan Norges hovedstad har blitt styrt og utviklet seg.
Oslo byarkiv gir ut Tobias som er tidsskrift for oslohistorie og arkiv [1]
Oslo byarkivs historie Under første verdenskrig fikk Oslo kommune et eget arkiv – Kommunearkivet – som ble lagt under Formannskapets kontor. Formannskapet holdt til i Den Gamle Losjen helt til Rådhuset i Pipervika sto ferdig i 1939. I Kommunearkivet var det én ansatt – Kommunearkivaren. Han het Stian Finne-Grønn og hadde en halv stilling som han kombinerte med en annen delstidsstilling: Bestyrer ved Oslo Bymuseum. Finne-Grønn brukte mye tid på forskning, og det ble ikke mye tid til arkivordning. Da han gikk av for aldersgrensen i 1939, ble kommunearkivet lagt inn under Finansrådmannen, og en fulltidsstilling ble utlyst. Ludvig Engeset, som var arkivar i Statsarkivet i Oslo, ble ansatt. Engeset gjorde en stor innsats med å ordne kommunes arkiver fra han tiltrådte 1. september 1939. 1. juli 1940 flyttet han inn med 1. 500 hyllemeter i Østre tårn i det nye rådhuset. Engeset drev motstandskamp under krigen, og Kommunearkivet ble et knutepunkt blant annet for den illegale pressen. I 1949 gikk Engeset av med pensjon. Omtrent samtidig ble arkivene etter Aker kommune avlevert til Kommunearkivet etter kommunesammenslutningen i 1948. En ny mann ble ansatt, men fram mot 1960-tallet fikk Kommunearkivet mer og mer karakter av å være et lager, mer enn et arkiv. I 1983 ble Marcia Berg ansatt som Kommunearkivar. En stor innsats ble gjort for å få en oversikt over arkivene. Under de store styringsreformene på 1980-tallet ble imidlertid hensynet til kommunens arkiver neglisjert. Med press fra Riksarkivaren ble kommunens arkivordning satt under lupen på begynnelsen av 1990-tallet. En større utredning konkluderte med at Kommunearkivet måtte rustes betraktelig opp for å få til en samlet styring av arkivsektoren og for å få en mulighet til å håndtere historisk dokumentasjon. I januar 1992 ble Kommunearkivet omdøpt til Oslo byarkiv. En ny æra for kommunes arkiver var dermed staket ut. Høsten 1994 la Byrådet fram en opptrappingsplan for Oslo byarkiv. Antall stillinger ble gradvis utvidet. Byarkivet fikk mer plass, om enn spredd rundt i byen, og store avleveringer, særlig fra helsesektoren, ble forberedt. I 1996 vedtok Bystyret i oslo å bygge et nytt Byarkiv. I juni 1999 kunne etaten flytte inn i nye lokaler i Maridalsveien 3. Flere kilometer med arkiver ble flyttet fra Rådhuset og fra midlertidige magasiner. I dag fremstår Oslo byarkiv som en moderne arkivinstitusjon, under ett tak og som forvalter av kildene til Oslo bys og Oslo kommunes historie.
