Oppvelling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Oppvelling er en form for vertikal blanding av vannmasser som skjer under bestemte forutsetninger i havet, og som fører til at kaldt, tungt og næringsrikt bunnvann kommer opp og erstatter overflatevannet.

Når en vind blåser over åpent hav, vil de øvre vannlaga trekkes i vindretningen, men på grunn av corioliseffekten med en avbøyning i forhold til vindretningen på 45° mot høyre på den nordlige halvkula og 45° mot venstre på den sørlige. Det vil si at hvis den rådende vindretningen et sted på den nordlige halvkula enten er fralandsvind eller slik at kysten ligger på venstre side sett i vindretningen, vil de øvre vannlaga trekkes ut fra kysten. Dermed erstattes det bortdrevne vannet med vann fra dypet. Dette fenomenet ble først beskrevet av den svenske fysiker og oseanograf Vagn Walfrid Ekman i 1902, og kalles ekmantransport.

Et beslekta fenomen finnes i verdenshavene langs ekvator. Her fører de østlige passatene overflatevann vekk fra ekvator mot nord og mot sør, og en oppvelling oppstår ved ekvator.

Også i Sørishavet foregår en storstilt oppvelling. Her blåser en sterk og vedvarende vestavind rundt Antarktis, og driver overflatevann vekk fra iskanten, og vann trekkes opp fra stort havdyp. I mange oseanografiske modeller utgjør oppvellinga i Sørishavet en viktig drivkraft for strømningsmønsteret i verdenshavene.

Oppvelling har stor betydning for primærproduksjonen av planteplankton. Bunnvannet er rikt på næringssalter som stammer fra bunnfelt dødt organisk materiale, mens overflatevann normalt er næringsfattig. Når det næringsrike vannet kommer opp i de øvre vannlag der lyset kan trenge ned, ligger forholdene til rette for oppvekst av planteplankton. Oppvellingsområder har derfor en høg produksjonsevne målt i g karbon pr. m². Planktonet gir i sin tur grunnlag for en høg produktivitet oppover i havets næringskjede; derfor er oppvellingsområder fiskerike, og gir grunnlag for viktige fiskerier.