Operasjon Thamen-ol-A’emeh
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Språk: Denne artikkelen trenger språkvask og korrektur for å oppnå en høyere språklig standard.| Operasjon Thamen-ol-A’emeh | |
| Konflikt: Irak-Iran-krigen | |
| {{{underskrift}}} | |
|---|---|
| Koordinater: | {{{koordinater}}} |
| Dato: | 27.-29. september 1981 |
| Sted: | Abadan regionen i Khuzestan, sørvestlig Iran |
| Resultat: | Iransk seier |
| Casus belli: | {{{casus}}} |
| Territorieforandringer: | {{{territorie}}} |
| Parter | |
| Irak | Iran |
| Kommandanter | |
| Generalstaben i Bagdad | Den iranske staben |
| Styrke | |
| 50.000 mann i Khorramshahr-Abadan området støttet av 10th. pansrede elitebrigade 5 irakiske brigader i umiddelbar nærhet av Abadan |
2 regulære divisjoner på 15.000 til 20.000 mann samt garnisonen på 9.000 regulære og 6.000 pasdaran |
| Tap | |
| Opptil 3.000 til 4.000 døde, sårede og fanger. 100 stridsvogner og over 200 pansrede transportkjøretøyer ødelagt eller erobret |
Noe mindre enn de irakiske tapene. |
| {{{notater}}}
|
|
Operasjon Thamen-ol-A’emeh (også kjent som Operasjon Thamin al-Aimma) ble Irans første større seier på slagmarken. Dette var det tredje slaget om den viktige storbyen Abadan i Irak-Iran-krigen som da hadde vært beleiret i ett år.
Innhold |
[rediger] Forspillet
Siden oktober 1980 hadde en av Irans viktigste handelsentre med oljeterminal og oljeraffineri i Khuzestan vært beleiret på tre sider. Store irakiske hærstyrker behersket overgangsstedene langs Karun-elven der ingeniørtroppene hadde konstruert flere broer og et veinettverk for frakt av tyngre last. Abadan lå på en innlandsk øy med Shatt al-Arab-floden på den ene siden og saltvannsmyrene på den andre siden. Med flere elver mot nord og øst var ikke topografien egnet for mekanisert krigføring. Den samme topografien hadde gjort en fullstendig beleiring av byen umulig, særlig på grunn av saltvannsmyrene som var under iransk kontroll - og som hver natt i ly av mørket tillot en uforstyrret luftbro til Abadan med helikoptre og mindre transportfly.
Ved sommeren 1981 hadde de iranske styrkene maktet å opprettholde en frontlinje fra østbredden ved Bahmanshir-elven mot Abadan. Denne vendte mot Karun-elvens østlige bredde fra sør og sørøst og var holdt av irakerne i en lomme i en strekning på cirka femten til tjue kilometer. Det irakiske lommen gjorde beleiringen av Abadan mulig, men de rundt 50 000 til 60 000 irakske soldatene var sårbare. Dersom et iransk gjennombrudd skulle skje, ville det ikke være dybde nok i landskapet for et grundig forsvar av de iranske styrkene fordi de da ville ha Karun-elven i ryggen. Dette var den iranske staben ansvarlige for. Planleggingen av offensiver hadde blitt gjort med kjennskap til topografien da de startet arbeidet med forberedelsene langs frontlinjen fra sør til nord.
I forveien hadde irakerne lansert en ny offensiv mot den beleirede byen som var kjent som det andre slaget om Abadan i juni-juli 1981, for andre gang under beleiringen forsøkt irakerne å erobre byen. Store styrker ble overført til lommen mot Abadan og over Karun-elven, men tross flere hissige angrep og tung artilleribombardement holdte forsvarerne i garnisonen ut tross et irakisk overtak på seks angriper for hver forsvarer. Irakerne forsøkt å avbryte luftbroen med deres kampflyer som skal ved en anledning ha skutt ned fem Bell 214 helikoptre i ti minutter etter egne påstand.
De iranske frontstyrkene i motsetning til irakerne var aktiv med aggressive patruljer, mindre taktiske fremstøter om taktiske holdepunkter og småskala angrepsoperasjoner i hensikt på å forstyrre de irakiske styrkene på den andre siden av frontlinjen. Det tjente i tillegg som en avledningsmanøver, for ved stadige kamp og artilleriutvekslinger kunne troppeforflytting, logistiske oppbygging og ingeniørsmessig innsats kamufleres på den iranske siden. Fra den irakiske siden var taktisk rekognosering sjeldent gjennomført, det ble ikke sendt ut patruljer eller observatører. Kamptilstander gjorde det verre for de irakiske militære foretrakk å ligge lav i deres utbygde bunkeranlegger og skyttergraver.
[rediger] Operasjonen
Thamen-ol-A’emeh som offensiv var delt i flere faser. Den første fasen, avledningsmanøvreren, startet den 2. september med voldsomme artilleribombardementer langs Kharkeh-elven til nord på sentrale delen av frontavsnittet mellom Ahavaz i nord og lommen mot Abadan. Dette var startpunktet for en rekke mindre angrep med 30 000 iranerne som «avsløret» deres tilstedværelse og de angivelige hensikter for irakerne. Irak trodde at det vil være der den varslede offensiven skulle begynne, forflyttet deres reservestyrker og frontstyrker mot det punktet hvor forsvaret ble forsterket. I mellomtiden startet iranerne deres egne forflyttinger langs lommen. 15 000 til 20 000 regulære soldater i mekaniserte enheter og infanteristyrker var i all hast sendt til Bahmanshir-elvens østbredde.
24. september så startet den andre fasen, luftige bombardement mot taktiske mål langs frontlinjen mot Abadan med intenste flyangrep og angrep av kamphelikoptre. Hele lommen var holdt under luftangrep mens de siste forberedelsene for storangrepet ble fullført i to til tre dager.
Slaget om Abadan begynte om midnatt den 26. september 1981 og utover natten til 27. september da to regulære divisjoner krysset Bahmanshir-elven over til Abadan, løftet beleiringen mens kraftige fremstøter på to retninger hamret seg mot de irakiske forsvarstillingene. Under angrep fra tre kanter var irakerne tatt med overraskelse av iranerne som sendt inn kolonner av infanterister støttet av stridsvogner og pansrede transportkjøretøyer, skapte store gap gjennom forsvaret. Iranerne utnyttet gapene for å rulle opp de irakiske forsvarerne fra flankene og fra rygg. Forsvaret kollapset etter få timer med kamp, flere seksjoner var kuttet av og omringet av iranerne som nærmerte seg Karun-elvens østbredden.
Den irakiske ledelsen i Bagdad reagert på den overraskende nyheten om angrepet fra uventet hold ved å kommandere Republikanergardens 10th. pansrede brigade til motangrep. Men fra Abadan rykte den 92nd. iraniske pansrede divisjon mot nord, støttet inn i irakernes høyre flanke som kollapset på nytt. 10th. pansrede brigade angrepet den ene av de tre kolonner i frontal angrep, men ble stoppet og desimert med tap av over en tredjedel av alle stridsvogner. Etter elitebrigaden var slått med stor tap var de irakiske troppene bestod av to divisjoner, drevet på flukt i oppløsningstendenser. Irakerne forlatt deres stridsvogner og tyngre kjøretøyer samt artilleristykker.
Broene over Karun-elven var bombet i stykker av iranske F-5E jagerbomberne ved 27. september så den irakiske pongtongsbrigaden med ansvar for pongtongsbroer straks legge ut nye broer på elven. Andre irakerne tydde til forskjellige farkoster og flåter for å komme seg over elven i sikkerheten. Men ved 29. september var flere bataljoner avskåret og tvunget til overgivelse.
De irakiske tapene var stor, all materiell fra stridsvogner til ammunisjonsdepoter var erobret av iranerne som hadde tung luftstøtte av sine kamphelikoptre som var benyttet for arrangerte angrep med TOW-missiler mot stridsvognsenheter og overførelse av luftbårne styrker til omgående utgangspunkter for å angripe irakerne i ryggen og på flankene. Operasjonen var gjennomført med mesterlig samarbeid mellom de ulike våpengrener. 9 AH-1J Cobra kamphelikoptre og 3 Bell 214 og 2 Chinook transportshelikoptre var skutt ned under de farefulle oppdragene.
[rediger] Etterspillet
Ut av minst seks brigader som tilsammen utgjort to divisjoner skulle flere tusener irakerne ha blitt drept, såret eller tatt til fange. Et anslag er på mellom tre tusen og fire tusen. Den høyeste gjetningen etter slaget var på 8 000 døde, sårede og fangne på hver side, men er ansett for å være for høy. De iranske tapene er ikke kjent, men var betydelige ettersom det var innrømmet store tap fra iransk hold. Likevel var de noe mindre enn de irakiske.
Med beleiringen av Abadan opphevet og den østlige bredden av Karun-elven erobret tilbake, var lommen tilintetgjort. Veiforbindelsen Ahvaz-Abadan ble åpent på nytt, trusselen mot de nærliggende byene Bandar e-Mahshar og Bandar e-Khomeini var presset vekk. Bare byen Khorramshahr gjensto av lommen, men var ikke lenge strategisk viktig.
Men et alvorlig tilbakeslag hendt på 29. september da et C-130 H Hercules transportfly krasjert på veien til Teheran med deler av den iranske staben ombord. Forsvarsminister Fakouri, stabsjef general Fallahi, hærens stabsjef og den regionelle pasdaran-kommandanten omkommet sammen med 35 andre. 24 sårede overlevde krasjet. Det var et hardt slag mot den iranske krigsledelsen med tapet av flere kompetente offiserer som var uerstattelig.
[rediger] Kilder
- Kenneth M. Pollack, Arabs at War Military Effectiveness, 1948-1991 2004 ISBN 0-8032-8783-6
- Anthony H. Cordesman og Abraham R. Wagner, The Lessons of Modern War Volume II: The Iran-Iraq War 1991 ISBN 0-8133-0955-7
- Tom Cooper og Farzad Bishop, Iran-Iraq War in the Air 1980-1988 2000 ISBN 0-7643-1669-9
