Normering

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den.

Normering, ordet norm kommer av latin og betyr opprinnelig målestokk. De normerte prøver som er i bruk i skoleverket gir anledning til å se hvordan elever, lærere og skoler ligger an i forhold til hverandre.

Fagfeltet som har med hvordan man lager tester å gjøre, kalles psykometri. Når man lager tester eller inventorier av et eller annet slag, er det vanskelig å si noe om hva resultatene kan bety før man har laget normer for den relevante populasjonen.

[rediger] Om høflige kinesere i Norge

Hvis man ønsker å undersøke om personer i Norge er høflige, legger man ikke en kinesisk bok om god takt og tone til grunn for undersøkelsen. Det vil åpenbart ikke gi den informasjonen man er ute etter, uansett hvor god oversettelsen er. Vi vet at det er store forskjeller mellom kulturer og man behøver ikke reise til den andre siden av kloden for å finne dem.

I Norge er de fleste tester som tilbys opprinnelig amerikanske eller engelske. Når en test oversettes, så får man i virkeligheten en ny test. Oversatte tester må derfor gjennom en ressurskrevende og grundig tilpasning til norske forhold.

Virkelig uvettig testbruk får man slik:

En amerikansk test oversettes til norsk.
Norske resultater behandles deretter likt som amerikanske resultater!

Selve testen og de spørsmålene den er satt sammen av er helt uten interesse hvis det ikke foreligger data som dokumenterer testen. Slike data kan ikke føres over landegrenser uten videre, uten at de mister sin gyldighet.

Ideelt sett bør reliabilitet og validitet, være sjekket på en gruppe mennesker som samlet gir et godt bilde av dem verktøyet skal brukes på (et representativt utvalg eller populasjon).

Men fordelen med de riktig gode testverktøyene er at det finnes svært mye holdbar utenlandsk dokumentasjon om dem. Om de mest kjente og aksepterte tester og inventorier finner man hundrevis av artikler i fagtidsskrifter, hvilket i seg selv er et kvalitetsstempel. Slike tidsskrifter er strenge når de vurderer om en artikkel er god nok til å komme på trykk.

Det er derfor ikke fornuftig å kreve at alle undersøkelser som er gjort om og med et slikt testverktøy skal gjøres på nytt i Norge. Men testleverandøren må kunne gi gode grunner til at resultatene fra undersøkelser utført i andre land også har gyldighet i Norge. Og da mener vi gode grunner som holder mål vitenskapelig.

For eksempel bør man ha undersøkt om verktøyets indre struktur har «overlevd» oversettelsen. Videre vil det i stor grad styrke verktøyets troverdighet om man har sjekket ut de mest sentrale bruksegenskapene i Norge. Når det gjelder scoringsprosedyrer, så må disse være basert på utprøving på representative norske utvalg. For normerte tester må det foreligge norske normer. Skulle man ha gode grunner til å velge tester som ikke er normerte, så må man i det minste ha sjekket at svarene fordeler seg slik de skal, slik at resultatet ikke blir ubalansert.

Til slutt må det foreligge en norsk manual som gir klare retningslinjer for riktig bruk. I denne bør man finne svar på alle spørsmål stilt ovenfor. I tillegg skal den utvetydig beskrive hvordan testen skal administreres og scores.

Motsatsen til normering kalles ipsering og innebærer at testpersonen ikke sammenlignes med en gruppe, men med seg selv. Denne typen verktøy er dårlig egnet hvis formålet nettopp er å sammenligne individer, f.eks. innen rekruttering. Ipserte verktøy kan imidlertid være udmerkede til egenutvikling.