Minekonvensjonen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Minekonvensjonen (Convention on the Prohibition of the Use, Stockpiling, Production and Transfer of Anti-Personnel Mines and on their Destruction, også kjent som Ottawa treaty) er en konvensjonen for bekjempelse av antipersonellminer som ble åpnet for undertegning i Ottawa 3. desember 1997 og 122 land, også Norge, undertegnet den. Minekonvensjonen trådte i kraft 1. mars 1999. I tillegg har Minekonvensjonen blitt en internasjonal norm som også følges av land som ikke har undertegnet den, blant annet USA og Russland.

Avtalen forbyr produksjon, forbruk, lagring og eksport av antipersonellminer. I tillegg til dette har avtalen klare bestemmelser om minerydding og økonomisk hjelp til mineofre.

I 2007 har 153 land ratifisert Minekonvensjonen.

[rediger] Bakgrunnen for avtalen

Avtalen ble drevet fram av det sivile samfunn i mange land samt noen spesielt aktive stater. Norge var en av disse. Minerammede land var ikke uventet blant pådriverne. Det var humanitære organisasjoner som i sitt arbeide i land i konflikt og post-konflikt som kunne dokumentere de betydelige og uakseptable humanitære lidelser landminer forårsaket. Landminer var krigsetterlatenskaper som fortsatte å drepe og lemleste etter at krigen var over – og rammet uskyldige sivile blindt. Landminene var også til hinder for langsiktig utvikling. Men i første rekke var det landminenes humanitære konsekvenser som bidro til å mobilisere frivillige organisasjoner, enkeltpersoner og mange stater. De var alle enige om at bruken av landminer måtte forbys. Landmineprosessen var på mange måter et unikt partnerskap på tvers av geografiske og tradisjonelle politiske skillelinjer, og et konstruktivt partnerskap mellom stater og frivillige organisasjoner. Norske frivillige organisasjoner deltok aktivt, spesielt Norsk Folkehjelp og Norges Røde Kors.