Mellomengelsk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Mellomengelsk språk (Middle English) er et begrep som omfatter det engelske språk fra omkring begynnelsen av det 12. århundre til slutten av det 15. århundre. Perioden startet en tid etter normannernes erobring av England da den nye språkformen fordrev gammelengelsk eller angelsaksisk, og sluttet da Chancery Standard, en variant av London-engelsk, begynte å spre seg. Det var særlig innføringen av trykkpressen, som William Caxton sto for i 1470, som førte til at den nye standarden ble spredd. Språket går deretter over i det som kalles tidlig moderne engelsk, som holdt seg til omkring 1650.

Mens gammelengelsk gjerne brukte sene vestsaksiske konvensjoner i rettskrivningen rett før normannerne erobret landet, hadde mellomengelsk en mye større variasjon, særlig i forhold til bruk av dialektformer. Man finner ikke spor av at det var større dialektforskjeller i talespråket i mellomengelsk periode enn tidligere. Dette signaliserer at Wessex, et viktig kulturelt sentrum i sen angelsaksisk tid, begynte å miste sin posisjon og at lokale tradisjoner tok over. I løpet av århundrene som fulgte var det særlig Northumbria, London og East Anglia som utviklet seg til å bli litterære sentre.