Lesekyndighet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Lesekyndighet er evnen til å kunne lese og skrive. I noe utvidet forstand kan man også ta med evnen til å forstå et språk ved lytting og å tale språket. I moderne sammenheng definerer man funksjonelle lesere, det vil si at man er i stand til å lese og skrive på et nivå som tillater normal kommunikasjon og som gjør det mulig å forstå og kommunisere tanker og delta i et skriftbrukende samfunn. Det å ikke være lesekyndig i det hele tatt kalles analfabetisme. Mellom det å være en funksjonell leser og å være analfabet befinner det seg en gruppe som er i stand til å lese enkle tekster, men som ikke vil kunne håndtere vanskelige tekster og som har betydelige problemer med å selv uttrykke seg skriftlig. Man taler også om funksjonelle analfabeter, personer som kjenner til hvordan man leser og kan klare å lese enkelte ord og setninger, men som i praksis ikke er lesekyndige.

Leseferdigheter regnes av mange som en svært viktig del av et områdes menneskelige kapital. Årsaken til dette er at lesekyndige kan utdannes med mindre kostnader enn ikke lesekyndige, at de generelt har en høyere sosio-økonomisk status og at de har bedre helse og jobbmuligheter. I Kerala i India sank kvinnelig dødelighet og barnedødelighet dramatisk i 1960-årene, da unge kvinner som hadde fått skolegang etter reformene fra 1948 begynte å stifte familier. En del forskere argumenterer for at denne effekten ikke er knyttet spesifikt til lesekyndighet, men at den henger sammen med skolegang generelt. Skolegangen vil uansett ha lesekyndighet som et viktig mål.

[rediger] Historie

Helt frem til den industrielle revolusjon i det 18. århundre førte til at billig papir ble tilgjengelig var lesing forbeholdt de øvre klasser. I middelalderen var det i Europa først og fremst kleresiet som kunne lese; monarker og aristokrater var i liten grad lesekyndige. Dette endret seg noe med innføringen av trykkekunsten, men fortsatt var det en svært begrenset del av befolkningen som hadde tilgang til bøker. Billig papir førte til at det ble vanligere med pamfletter og trykk som også de lavere klasser hadde mulighet til å kjøpe.

I løpet av det 19. århundre innførte mange land allmenn skolegang, noe som drastisk økte andelen lesekyndige. Lesekyndighet, eller mangel på sådan, ble i en del tilfeller brukt til å kontrollere befolkningen. I USA ble det under Den amerikanske borgerkrig en del steder innført forbud mot å lære slaver å lese. Dette fikk langvarig virkning, idet stemmerett var forbundet med lesekyndighet. Historikeren Harvey Graff har argumentert for at også allmennutdanning var en form for kontroll av befolkningen, idet man kontrollerte hva allmuen leste og dermed gjorde det mindre sannsynlig at de kom i kontakt med oppviglersk litteratur.

I det 20. århundre, og spesielt i de siste tiårene av århundret, var det en enorm innsats for å utrydde analfabetisme utenfor den vestlige verden.