Legalisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Legalismen 法家, (pinyin:) Fǎjiā, var et filosofisk system som vokste frem på 200-tallet f.Kr. i antikkens Kina mot slutten av Zhou-dynastiets tid.

Denne filosofiske skoleretning la bak seg den eldre kinesiske filosofis funderinger rundt mennesket, himmelen og naturen, og konsentrerte seg utelukkende om herskerens makt. Forskjellige filosofer gikk inn for at maktutøvelse burde understøttes ved hjelp av rundhåndede belønninger på den ene side og ved strenge avstraffelser på den annen. Man utviklet systemer for statsmannskapets og maktutøvelsens virkemidler. Filosofen Han Feizi (død 233 f.Kr.) laget en syntese av de tre fremherskende retninger i legalismen så langt, og ble skoleretningens fremste eksponent.

Skoleretningen hadde enkelte elementer til felles med andre skoler, som alle menneskers likeverd, og behovet for at navn og aktualitet overensstemmer med hverandre. Men den fant ingen plass for taoismens vektlegging av den rette vei - tao, konfucianismens moralske rettesnor jen, eller mohistenes religiøse rettesnor «himmelen».

[rediger] Legalismen som statsfilosofi under Qin-dynastiet

I løpet av 300-tallet f.Kr. ble legalismen nærmest enerådende, og dens filosofi ble gjort gjeldende under det kortlivede Qin-dynastiet (221-207 f.Kr.), da et hensynsløst totalitært regime forente de aller fleste av de kinesiske kongedømmene og holdt dem i et jerngrep ved terrorvelde, bokbrenning (213 f.Kr. ) og andre orwellianske styringsmetoder.

Men kort tid etter fikk konfucianismen vind i seilene og under et århundre etter var den blitt den statsbærende filosofi som så godt som fullstendig fortrengte legalismen.