Kuhliål
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Kuhliål | |
|---|---|
 |
|
| Vitenskapelig(e) navn: |
Pangio kuhlii, [Acanthophthalmus kuhlii], [Cobitis kuhlii] |
| Norsk(e) navn: | kuhliål, kuhliiål |
| Hører til: | smerlinger, karpefisker, egentlige beinfisker |
| Habitat: | ferskvann |
| Utbredelse: | Indonesia og Malayahalvøya |
Kuhliål er en liten, slangeaktig fisk som er populær i akvaristikken.
Innhold |
[rediger] Beskrivelse
Fisken er åleformet med noe sammentrykte sider, og finnene er veldig små. Ryggfinnen begynner bak midten av kroppen, og gattfinnen et godt stykke bak dette igjen. øynene er dekket med transparent hud. Kroppen har 15-20 mørkebrune til svarte loddrette striper, og mellomrommene mellom dem er lakserød til gulaktig. Undersiden er lys.
Det er umulig å skjelne kjønnene utenom når leken pågår. I gytetiden blir hunnen ofte svært bred før eggene legges. Det er ikke enkelt å få kuhliålen til å leke i akvarium, men når det er vellykket har man noen hundre grønnaktige egg blant røttene på flyteplanter.
Maksimal lengde er 10 cm. Fisken blir kjønnsmoden omtrent ved 7 cm lengde. Den har fire par med skjeggtråder rundt munnen.
[rediger] Habitat, diett og relatert informasjon
Det naturlige habitatet til kuhliålen er sandbunnen på saktestrømmende elver og klare fjellbekker. De er sosiale fisk og finnes normalt i små grupper. De stimer ikke. De er sky og nattaktive, og holder seg nær bunnen. I naturen lever de i et tropisk klima, og foretrekker vann med en pH på 5,5 - 6,5, en hardhet på 5 dGH, og en temperatur på 24 - 30 °C).
[rediger] Annet
I naturen leker fisken i grupper i veldig grunt vann. Kuhliålen lever på bunnen og graver seg ned i mykt underlag. Det vitenskapelige navnet Acanthophthalmus betyr noe slikt som «torn-øye», og kommer av at fisken har en pigg under hvert øye.
[rediger] Akvaristikk
Kuhliålen blir ofte holdt i tropiske akvarier. Det er flere arter i slekten Pangio som er like i utseende og selges under samme navn, har lignende behov, og som alle passer utmerket for hjemmeakvarier. De er vanligvis hardføre, lever lenge, og kommer godt overens med sine artsfrender så vel som andre.
Hvis substratet er finkornet, kan Pangio-arter grave seg ned i bunnen og bli der i lange perioder, mens de kun kommer fram om natten for å finne mat.
